Jeg springer ned trappa i oppgangen der vi bor, rask på beina for å rekke en trikk jeg begynner å få dårlig tid til å rekke, og møter et par venner som er på vei opp til oss.

- Hei! Hvor skal du?
- Bloggtreff
- Hva er det?
- Det er de jeg blogger med. Vi skal møtes ute i dag.
- Å ja. Skal du ikke feste med oss i kveld da?
- Vet ikke. Får se når jeg er tilbake. Jo, vi sees nok. Tror ikke det blir så seint. Hadet da. Må rekke trikken!
- Hadet

Mens jeg beiner til trikken i høye hæler, kommer jeg i tanker om at mine egne venner synes jeg er snål. Jeg velger en kveld med ukjente, fremfor å drikke og fjase med egne venner en lørdagskveld.

- Typen din sier du blogger mye. Hva er det blogging går ut på egentlig?
- Nja, jeg skriver da. På blogg. En nettgreie.
- Hva skriver du der da?
- Litt om alt egentlig. Det jeg har på hjertet der og da.
- Hvorfor gidder du bruke tid på det?
- Det er gøy å skrive
- Men kan du ikke heller skrive artikler i blader og sånt som du har gjort før? Hvorfor skrive til fremmede sånn helt uten mål og mening?
- Tja…  man blir på en måte litt knyttet.
- Til det du skriver?
- Nei, til det andre skriver og til personlighetene bak.
- Men hvorfor skriver du selv da?
- Det var jo der det startet på en måte. Jeg ville formidle noe. Også fant jeg hundrevis av andre som ville det samme. Blant dem var mange som fenget meg med ordene sine. Etterhvert ble det mange å følge med på. Lese, kommentere. Også fikk jeg idéer til ting jeg ville skrive om selv. Klokka går fort når man har blogging som hobby.
- Kjenner du disse folka, eller?
- Jeg kjenner dem ikke, har aldri møtt dem. Men man får jo en liten sneakpeak i personligheten deres. Det kan føles som man kjenner dem. Litt. Jeg får så respekt for det de deler og gir, og det trigger nysgjerrigheten. Jeg vil lese flere og flere, delta mer og mer.

Jeg rekker trikken, og småflyr nesten over brosteinen i Brugata. Vel fremme på Olympen ser jeg at jeg er et par minutter for tidlig ute. Jeg står utenfor inngangen og pyrer en sigg, og bestemmer meg for å gå inn å se om det er kommet noen andre etter at jeg har røyka siggen ferdig. Jeg titter inn vinduet og ser på folk. Det er fullt hus. Ganske annerledes enn i gamle dager, da Lompa var brunere og slitnere, og det var mer tettpakka med røyk enn folk i lokalet. Gode gamle dager. Hvordan skal jeg finne noen her, tenker jeg, vel uvitende om at jeg allerede er observert og gjenkjent av Viljen fra andre siden av gata.

Jeg forstår det er nyttesløst å finne noen på egenhånd, og går rett til baren for å spørre om de tilfeldigvis vet hvilke bord de jeg ikke vet de virkelige navnene på har bestilt til oss. Bartenderen vet fint lite, men virker overrasket over at det er mulig å lete etter noen man ikke vet hvem er.

Plutselig hører jeg "Er du Heidi?" bak øret. Fortumlet over at noen kjenner meg igjen uten å ha sett meg før, snur jeg meg og smiler. Der står ei blid og like forvirra dame og smiler, og med ett detter skuldra et par hakk ned. Yess! Det er bloggere her. Detta blir bra. Så detter de inn, som perler på en snor. Det har blogg-skinn i øya, og forvirringen forsvinner hos dem like kjapt som det gjorda hos meg.

Vi fikk bordene våre, småskravlinga startet umiddelbart, vi spiste mat som lignet noe fattern oppvokst på bygda hadde elsket, og vi øllet i god stil. Så satt jeg der da, med en haug fremmede, men de føltes ikke fremmede likevel. Praten og latteren var løs og ledig, og stemningen var topp. Jeg hadde planer om siste trikken hjem, men fordi det var så kult å være der, og etter kjapp overtalelse, var det lett å bli.

Utpå kvelden bestilte bloggere én øl, men fikk to eller tre fra gutta i baren. Mad fikk to, hvilket gjorde at hun generøst nok forærte én til meg. Det var ikke snakk om å ta i mot betaling for den. Med denne vennlige gesten fra en fremmed, fant jeg ut det at fremmede kun er venner du ikke har møtt ennå. I går var jeg heldig å møte en herlig gjeng med fremmede, og det var definitivt en minneverdig kveld.

Jeg var lur og pilte av gårde til en taxi sekundet før hjem fra byen-rushet satte igang. Fikk taxi umiddelbart.

- Hei! Har du gjort noe gøy i kveld?
- Ja
- Du er ikke som alle de andre jeg kjører hjem. Du er sånn hyggelig full du.
- Æh? Joda, har drukket en del. Takk for komplimentet. Tror jeg.
- Du ser ut som du har hatt en bra kveld?
- Ville du trodd meg om jeg sa jeg har væt sammen med fremmede i hele kveld?
- Javisst. Du prater jo og er hyggelig med meg, og jeg er også en fremmed.

Vel hjemme, ser jeg det er lys i vinduene, men vennene har gått hjem, og jeg ser samboeren min vinker i vinduet. Jeg løper opp trappa og gir ham et stort kyss.

- Hatt det fint i kveld, jenta mi?
- Ja, det var kjempemoro!
- Var det noen kjekke gutter der, eller?
- He, he… Ingen så kjekk som deg, fine kjæresten min.

Så gikk vi og la oss, og mens jeg sakte sløvet inn i søvn, tenkte jeg på hvordan i alle dager jeg skulle klare å skrive noe matnyttig og fiffig på bloggen om denne fine opplevelsen. Det er ikke alltid ord er enkelt. Noen ting kan ikke beskrives hundre prosent med ord. Det må rett og slett oppleves.

Da jeg var yngre var jeg veldig sjenert og innadvendt. Jeg hatet å stå alene noe som helst sted. Den gangen hadde jeg nok bare pilet ut igjen da jeg så havet av mennesker, og med tanken på at jeg skulle prøve å finne noen i havet. Vel, den gangen hadde jeg neppe turt å møte opp i det hele tatt. Derfor er det deilig å være voksen, selvsikker og uredd. Da jeg kom i baren bare gledet jeg meg til å møte folket, og regnet med at alle fant hverandre til slutt, hvilket vi også gjorde.

Om noen skulle være det minste redd for å delta på bloggtreff, vil jeg bare si følgende: Bare kom! Det er en 100% positiv opplevelse.

Takk til dere alle for en herlig kveld!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hyperkort innlegg fra meg i dag. Vond nakke og skulder begrenser tastaturbruken.

Kjæresten min satte meg på en tanke i dag, som jeg vil dele med dere. Alle dere som maser om at landet er for sosialistisk og at dere hater at staten har kontroll over så mye – i disse finanskrisetider hvor banker går på dunken verden over, og folk er redde for pengene sine – er det ikke flott at vi har et bankgarantifond som gjør at vi får tilbake pengene våre (opp til 2 mill.) ved evt. bankkonkurs? Hypotetisk – om alt her i landet hadde vært privatisert og staten hadde bedrevet liten eller ingen  innblanding – vips, penger tapt ved bankkonkurs! Noen ganger er det veldig godt å være norsk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I en kommentar til Kjartan Alvestad (Kjartan’s blogg), brukte jeg ordet "bloggturist". Han kommenterte dette ordet, og når jeg tenker meg om, tror jeg ikke jeg har sett ordet brukt tidligere.

Det var da jeg tittet gjennom hans lekre innlegg med flotte fotografier og tekster om Fløibanen i Bergen, at ordet poppet opp i hodet mitt. Jeg har hørt mye om Fløibanen, men aldri hatt anledning til å dra til Bergen og se med egne øyne. Dermed var det med stor interesse jeg koste meg med innlegget til Kjartan (og en kopp varmt å drikke i hånda – på Kjartans oppfordring). Det ble en fin reise! Jeg følte meg som en bloggturist.

VG Blogg har NIB (Norge i bilder), en gjeng bloggere som legger ut bilder fra steder i Norge, ofte supplert med informative tekster. Det blir en liten reise man kan ta hjemme i stua foran skjermen. Det er nok også andre enn NIB’erne som legger ut foto og info fra steder i verden. Derfor – om reiselysten er stor, men lommeboka liten – ta turen til reise-/stedsinnleggene på VG Blogg og nyt tilværelsen som bloggturist.

Jeg har tatt mange bloggreiser allerede, og lar meg imponere av nye, vakre steder og kunnskap om alle de fine stedene vi har i landet og verden forøvrig.

God tur!

Jeg har hatt problemer med å få trackback til å fungere tidligere, så for å være på den sikre siden, linker jeg til Kjartans innlegg her:

http://www.vgb.no/permalink.php?blog=10478&art=366420&no_cache=1

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Arrangementet Elvelangs i fakkellys har gått av stabelen i mange år. I år hadde jeg endelig anledning til å delta.

Den 25. september 2008, kl. 20, gikk jeg og svigers m.fl. fra Frysja nedover Nydalen og en bit videre. Mørke og fakkellys gir ikke de beste fotoforhold, i alle fall for oss med vanlig snapshot-kamera, men noen bilder ble likevel kule nok til at jeg vil dele dem med dere.

Det var fakler hele veien langs elva, og en del av de som deltok hadde også håndholdte fakler. I Frysja-området er det ikke elektrisk belysning på turveien langs elva, hvilket gjorde det hele ble ekstra stemningsfullt.

Underveis var det mye underholdning og flotte lyseffekter.

Arrangementet er svært populært, og folkemengden var stor.

 Flinke jonglører med herlig fakkelshow

 Mystiske vesener dukker opp i skogen…

Stemningsrikt og flott

Aldri har jeg sett så mange mennesker samlet i Nydalen! Midt på plassen var det konsert.

 Nydalen/konsert

 Mystisk og vakkert

 Definitivt en severdighet. Ungene brukte den flittig til å hoppe paradis.

Nydalen.

 Dypt inne i skogen, på andre siden av elva, står plutselig en lysende elefant. Vi hører spennende musikk, og drømmer oss bort til østen.

 Ingen mørk kveld/natt uten spøkelser!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg leste en artikkel i en nettavis i går. Den handler om en dykkerklubb som har satt advarsler på Coca Cola-automatene, tilsvarende de som er på røykpakkene, bare at i dette tilfellet handlet det om sukker-synderen Coca Cola.

Jeg får bilder i hodet mitt av gigantiske kritthvite varsler med bred sort ramme og fet skrift som lyser "Coca Cola dreper deg!".

Sett i det perspektivet, virker det hele ganske latterlig. Men at tilsvarende advarsler står på røykepakkene er liksom helt greit.

Jeg lurer på hva de tenkte, de som fant på disse advarslene? Tror de at en som røyker ikke vet at det er gambling med helsa? Tror de at folk ikke vet at man kan bli feit av å spise/drikke usunt?

Jeg er ganske sikker på at de fleste som spiser/drikker mye med høyt sukkerinnhold er klar over at det ikke er bra for helsa i lengden. Men det er forskjell på å drikke en Coca Cola en gang i blant, kontra flere liter hver dag. Man har ansvar for egen kropp og helse, og med litt sunt folkevett burde man kunne unne seg noe usunt i ny og ne, uten å bli hetset med stygge advarsler. De som "tar av" på det usunne, må mest sannsynlig på ett eller annet tidspunkt ta konsekvensene i form av sykdom, underernæring, fedme, redusert livskvalitet o.l. Det er et individuelt valg ingen andre har noe med.

Hvor lang tid går det før vi får tilsvarende advarsler og lover mot iskrem, sjokolade, medisterdeig, pommes frittes, pølser, kaker, fløte, potetgull, bacon osv.? Det høres søkt ut, men jeg er redd advarsels- og forbudslinja bare så vidt har begynt. Lurer på om ikke pipen får en annen lyd dersom alkohol blir forbudt? Ikke spesielt bra for helsa det heller, men få klager på at det nytes store mengder alkohol her i landet (kanskje med unntak av en liten andel avholdsfolk). Vel, å nyte er vel å si det mildt. Her i landet grøftefyller og helgefyller vi i stor stil, i mangel av en bedre alkoholpolitikk og -kultur.

Ironisk nok lever vi i en travel verden der ferdigmaten har inntatt de fleste bord. At pulvermat-produsentene er en stor synder i form av å ha mye sukker i produktene sine er en ting, en annen er at de stapper glutamat i produktene, et middel som gjør at maten smaker ekstra bra (smaksforsterker), og samtidig gjør oss ekstra sultne, slik at vi spiser mer enn vi ellers ville gjort. Det sies at de som spiser mye pulvermat blir lettere fete pga. glutamat (kilden er en artikkel i en nettavis for få dager siden). En av de største pulvermatprodusentene nekter selvsagt for dette, men vi forbrukere vet nok hvem som er synderen her. Da sitter de der, helsefreakene, og spiser sin pulvermat – også hadde de sikkert sluppet helsemessig billigere unna ved å ta en Coca Cola.

Okey, sistnevnte er satt helt på spissen. Det jeg vil frem til er at en del av det å ta egne valg er at man balanserer inntaket sitt. Man er ikke en sukker-synder om man kjøper en Coca Cola på automaten i dykkerklubben, om man drikker Coca Cola svært sjelden. Hvorfor skal så denne personen angripes med massive, stygge advarsler på automaten? Det jeg egentlig leser i advarslen er: "Du ditt dumme naut som ikke skjønner at sukker er usunt for deg!" Det er jo en bra salgsmetode – å fornærme folk med at de er uintelligente!

Dersom de som driver dykkerklubben er overbevist om at sukker er et problem for medlemmene, hvorfor har de automaten der i det hele tatt? Snakker om dobbeltmoral!

Nå vites det ikke om advarselen benyttet på automaten i dykkerklubben er en spøk eller reell advarsel. Jeg håper det er førstnevnte.

Uansett – kan ikke de verste "bort til alt og nei til vekk-menneskene" snart forstå at mennesker må få lov å tenke selv og ta egne valg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For noen år siden ble røykeloven iverksatt. Det ble en stor omveltning for mange, negativt for mange røykere, positivt for alle andre. Det ble debattert og kverulert rundt temaet. Til sist la roen seg over landet i takt med at røykskyen forsvant.

Selv vi mest innbarka røykere har akseptert røykeloven og klart å se fornuft i den. Noen klarte å slutte, andre heiv seg på snusen, og noen av oss, meg selv inkludert, sliter med å ikke klare å slutte i et samfunn hvor røyk sees på som pesten.

For fire år siden fant Levanger kommune ut at de skulle innføre røykeforbud for de kommuneansatte i arbeidstida.

Jeg leste ikke om saken den gang, så jeg vet ikke hva som var argumentene og hvordan forbudet ble til, men jeg kan selvsagt gjette at det var hensynet til alle ikke-røykere rundt røykerne som var hovedpoenget. Det kan jeg forstå, selv om jeg er en av dem som mener et forbud er å gå for langt.

Nok om det! Det jeg vil til livs i dag er at Levanger kommune igjen er i farta med nye forbud på gang. Kommunalsjefen mener ordningen er moden for en oppdatering og vil derfor få i stand et forbud mot skrå og snus.

Unnskyld meg. Hvordan har det at noen snuser noensinne plaget mennesker rundt snuserne? Jeg kan forstå at røyk forgifter lufta rundt, men snus og skrå ligger der under leppa og gjør ingen skade på andre enn snuseren selv.

Jeg synes det blir for dumt! Det blir på linje med om vi laget forbud mot å spise godteri på mandager, eller ta en brus på onsdag, eller å ta en ekstra porsjon middag, på det grunnlag at det ikke er sunt eller bra for folk!

Hvor blir det av den individuelle friheten? Jeg er for at man skal kunne gjøre som man vil, så lenge det ikke skader andre. Den som snuser kan bli syk av det, men det er likvel snuserens eget valg.

Har Levanger kommune blitt maktsyke etter gjennomslaget for røykeforbudet for kommuneansatte?

Vil forby snusing i arbeidstiden

Dette innlegget har også blitt publisert på www.nyhetsblikket.no den 30.09.2008

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De som har fulgt bloggen min i det siste har sikkert fått med seg innlegget mitt om min erfaring med å kjøre bil igjen etter tjue år. Nå har jeg vært på veiene noen uker, og panikken har lagt seg. Jeg føler meg som en tryggere sjåfør, og det går stort sett veldig greit å kjøre.

Dette innlegget handler om andre sjåfører. Jeg er helt sjokkert over hvor mye horribel kjøring det er der ute i gatene. De gjør det ikke enkelt for en fersking på veiene.

Jeg har alltid trodd ferskinger er verst på veiene, men nå er jeg ganske sikker på at det er de mest rutinerte som er farlige. De ferske passer mye mer på, følger fartsgrensene, respekterer vikeplikt, kjører ikke på gult eller rødt lys, blinker og sjekker speil og dødvinkler i ett sett. Fordi man er fersk, blir man ekstra påpasselig – og dermed tryggere i trafikken. De rutinerte bøllene tar mange sjanser, kjører som svin, og driter i de fleste trafikkregler.

Dette innlegget er mest til dere som er trafikkbøller, som kamuflerer dere bak vissheten om at dere er erfarne sjåfører og derfor kan gjøre som dere vil. "Full kontroll!" sier dere, mens dere tar filskifte og vrenger inn alt for nærme foran meg uten å blinke, tar en farlig forbikjøring i motbakke, eller når dere henger to millimeter fra støtfangeren min i bratt terreng (eller flatt terreng også, for den saks skyld). Jeg er nervøs nok som fersk sjåfør om ikke dere skal øke stressnivået mitt og dermed stjele den oppmerksomheten jeg trenger for å henge med i trafikken.

Sist jeg kjørte bil var jeg tenåring. Trafikken har forandret seg enormt på de tjue åra som har gått siden da. Da jeg var tenåringssjåfør var det færre biler og snillere trafikk – men mest av alt, færre bøller på veiene. Jada, bøllene har alltid vært der, men jeg opplever det som at det er veldig mange flere av dem nå. Det er akkurat som om alle tenker "først meg selv og så meg selv". Slik blir det kanskje når hver tur i trafikken blir en kamp om å komme frem. Etter en stund blir folk lei, og de begynner å knuffe og ta sjanser i håp om å komme raskere frem. Men da sier jeg heller "bedre sent enn aldri".

Dessuten har det med respekt for andre mennesker å gjøre. Den type kjøring som bedrives der ute skaper farlige situasjoner for både sjåfører og folk i gatene. Jeg ville hatt store problemer med å leve med at jeg hadde skadet eller drept noen i trafikken. Ergo kjører jeg så pent jeg kan (uten å bli somlesjåfør).

Dette innlegget er en oppfordring til bøllesjåførene om å ta det litt mer med ro, vise mer hensyn og ha litt mer respekt for sine medtrafikanter. Vær så snill! Det hadde vært hyggelig å kjøre en tur uten å ha på følelsen at hvem som helst, når som helst, har tenkt å brase inn i bilen min.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går kveld slappet jeg av med siste utgave av magasinet National Geographic, og der leste jeg en interessant sak om hva som var mest miljøvennlig å bruke av plastkrus eller keramikkrus. I følge National Geographic er det overraskende nok keramikkruset som sørger for høyest CO2-utslipp. Produksjon av kruset slipper ikke ut så mye, men det er alle rundene i oppvaskmaskinen som er synderen. Overraskende nok skriver de at håndoppvask er en enda større synder enn maskinoppvask.

Tilfeldigvis sto TVen på da jeg leste dette, og i denne snåle verden av tilfeldigheter var det Oprah på TV, og hun snakket akkurat da om hvordan hennes arbeidstakere måtte bytte ut engangskoppene sine med egne vaskbare krus. De brukte noe helt sinnsykt mange engangskrus i året, til betydelig kostnad, og for å spare miljøet ble det forbudt å bruke engangskrus.

Så kan man lure da, hvem som har rett – National Geographic eller Oprah?

Sannheten er vel mer kompleks enn bare forskjellen på CO2-utslipp. F.eks. går mange trær dukken under produksjon av engangskrus, men samtidig skaper produksjonen arbeidsplasser innenfor produksjon, transport og forbrenning. Noen bruker miljøvennlig vaskemiddel ved håndvask, og det finnes de som ikke vasker keramikkruset hver gang de har drukket av det. Sånn sett blir det vrient å måle nøyaktig hva som er mest miljøfiendtlig.

Er det rart forbrukere som ønsker å være miljøvennlige blir forvirret?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har folk rundt meg som mener jeg er for vennlig i mange situasjoner.

Ringer en telefonselger, brøler jeg ikke dritt til vedkommende og slenger på røret. Jeg forteller høflig og pent at det passer dårlig at vedkommende ringer når jeg er på jobb og har tusen jern i ilden, også ønsker jeg en god dag mens jeg smiler og legger pent på.

Når jeg står i kassekø i butikken, og det sitter en fersking i kassa og køen er lang som bare rakker’n fordi den nyansatte ikke husker kodene på epler og tomater, tenker jeg ut noe jeg trenger å tenke ut, eller har jeg ikke noe å tenke ut, tenker jeg på noe hyggelig, fremfor å stønne og uffe og akke meg og lage mas i køen og stresse ferskingen ytterligere.

Når en eller annen gjør noe teit, orker jeg ikke irritere meg over det, og mens resten av gjengen hyler "jævla idiot!" og den slags, tenker jeg bare at jeg er glad det ikke er meg som er sånn og lar det bli med det.

Eksemplene er mange, men jeg lar det blir med disse. Disse eksemplene er ikke benyttet i et  forsøk på å gjøre en helgen av meg selv, eller å være en stor moralist, men mer for å få frem et poeng – og jeg tror dere skjønner poenget. Men – de av dere som nå er i ferd med å lekse opp hvorfor telefonselgere er noe dritt, og hvorfor det er legitimt å kjefte på dem, har definitivt godt av å lese resten av innlegget mitt.

Jeg har hatt noen diskusjoner med venner om dette med vennlighet. De mener man skal gi pepper til ganske mange, fordi de fortjener det. Selv mener jeg motsatt. Jeg er overbevist om at de som lager irritasjon og frustrasjon, de har personlige problemer. Hvorfor skal jeg la en stresset fersking i kassa på butikken ødelegge en god dag for meg? Vedkommende har det ille nok selv, og det er neppe behov for at det skal smitte på alle rundt. Om det smitter andre, blir resultatet en gjeng surpomper og sinnapeiser, og sinne, irritasjon og frustrasjon kuliminerer til noe som ikke er bra for noen.  Dagen til den ferske i kassa er ille nok fra før, og blir definitivt ikke bedre om vi i køen oppfører oss som ufordragelige idioter. Om de som står i kassekø lar irritasjonen fare, og heller gir ferskingen et smil og oppfører seg ordentlig, vil dagen bli bedre for alle.

Jeg er overbevist om at vennlighet er sunt. Hjertet får slå normalt, og pulsen er jevn. Pusten går stille og rolig, og fine tanker roer kropp og sjel. Man føler seg vel. Best av alt er at også de rundt får anledning til å føle seg vel. Det er en vinn-vinn-situasjon. Alle vinner!

Mye av årsaken til at jeg har de meningene jeg har om dette er basert på egen erfaring. Jeg har f.eks. i studiedagene stått nattvakter på 7-11 og håndtert de utroligste masete, spydige, somlete, sølete, grinete, høylytte, frekke jævler av noen mennesker. Jeg kunne blitt sur og grinete, men da hadde situasjonen bare blitt verre. Jeg valgte å møte dem med vennlighet. Dette var første gang jeg lærte at vennlighet avvæpner. Vennlighet ga meg kontroll over situasjoner som oppstod, og gjorde det lettere å løse problemer. Dette er bare ett lite eksempel av mange. Egne opplevelser oppsummert, både i privatliv og arbeidsliv, har overbevist meg om at vennlighet er det eneste rette. Det må være ekte vennlighet riktignok. Er vennligheten falsk oppnås ofte motsatt effekt.

Saken er, at når noen har fyra seg opp skikkelig, så venter de – bevisst eller ubevisst – bråk tilbake. Når man velger å ikke gi dem det, blir de helt satt ut, og vet ikke hvordan de skal reagere på det. Dermed har man kjøpt seg bittelitt tid. Når man bruker denne tiden til å kjøre på med ytterligere vennlighet, blir de perplekse, forlegne – og blir ett problem mindre å håndtere.

Det er selvsagt ikke alle irritasjonsskapere som er kjipe, drittale mennesker. Noen har bare en dårlig dag, eller er ekstremt stressa eller presset. Jeg lover dere at vennlighet er alt de ønsker, men fordi de sjelden får det i slike situasjoner, blir vennlighet ekstra virksomt når man gir disse menneskene det. Den som bare får pes fra sjefen sin, føler seg udugelig og ubrukelig og ønsker seg langt vekk fra arbeidsplassen og alt annet i livet – gir du vedkommende vennlighet knekker personen sammen – på en positiv måte. Noe løsner, og den lille vennligheten er gjerne det som skal til for at vedkommende får krefter til å ta tak i situasjonen og får en bedre dag.

Vennlighet hjelper selvsagt ikke på alle. Ingen regler uten unntak. Noen er bare gjennomsyra grinebitere, og sånn er det. Da er det bare å ignorere hele saken, om mulig. Men i de fleste tilfeller kan man nå utrolig langt med vennlighet.

Det kan koste å yte vennlighet, spesielt når den du er vennlig mot oppfører seg ekstremt dårlig tilbake. Det kan være tøft å møte slike mennesker med et smil og en hyggelig tone. Det hender man sprekker, og ikke klarer være høflig og vennlig uansett hvor hardt man prøver. Til tross for noen sprekker, får man lønn for innsatsen i det lange løp. Det koster egentlig lite å bite i seg sinnet og vise vennlighet – for på lang sikt får man så uendelig mye tilbake.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Disse bildene ble tatt på Venabygdfjellet forrige helg.

Fantastisk at det kan være så mye liv i et landskap som holder på å dø av høstens nådeløse, men akk så vakre grep.

I sommer krydde det av sauer her. Innhentingen av sauene er snart ferdig, og de fleste av dem vi så her i sommer ligger snart på middagstallerkenen (for de som spiser sånt).

Det røde var ikke alt for fremtredende den helgen, men her og der så vi spor av det som skulle komme.

For oss som bor inneklemt i byer, er en helg hvor øynene får se litt lenger enn til blokka over gata den reneste medisin for kropp og sjel.

En litt anonym plass på baksiden av en lekker hytte – men akk så vakker i høstsola!

Svigermamma har plukket masse blåbær, og vi gleder oss til å få smake…

En helg går så alt for fort! Øynene blir ikke mette, og lungene og hjernen skriker etter mer frisk fjelluft her jeg sitter i tjukkeste Oslo helgen etter den deilige turen på fjellet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende