Kjøp og salg av leilighet gikk over all forventning bra, og vi har nå bodd oss godt til i den nye leiligheten. Vi flytta inn i mars og stortrives her! Jeg må nesten klype meg i armen for å tro på at vi virkelig bor så bra som vi gjør, og at vi har det så fint sammen som vi har det.

I sommer fridde kjæresten min til meg, og etter tre herlige år med ham fantes ingen tvil, og han fikk ett rungende “ja”! Det føles veldig bra å være forlovet med verdens fineste fyr! Vi skal gifte oss til våren, så det blir mye hyggelig planlegging fremover. Vi gleder oss veldig til bryllupet, men aller mest gleder vi oss til å fortsette det samme fine forholdet vi har nå, i mange, mange år fremover. Aller helst hele livet – og det håper og tror vi på, hvis ikke hadde det jo ikke vært noe poeng å gifte seg.

Jeg er veldig lykkelig, og takker hver dag for at jeg har det så bra som jeg har det.

Jeg hadde en vanvittig skrivekløe tidligere, men den har bleknet noe. Kanskje har det noe å gjøre med at jeg skrev mest – og best – i de periodene i livet hvor jeg ikke hadde det spesielt bra. Nå som jeg har fått orden på alt og har det godt, jobber ikke hodet på samme høygir som tidligere, og dermed blir det mindre å melde.

Engasjert har jeg alltid vært, og selv om jeg ikke har det vanskelig selv for tiden, er jeg ikke blind for alle som opplever noe vondt eller som har det dårlig på en eller annen måte.

Jeg leser og oppdaterer meg selv hver eneste dag, og jeg kjenner jeg blir sint på mye. Vi lever i en verden med store forskjeller og mye urettferdighet, tankeløshet, ubarmhjertighet og grusomhet. Det er umulig å ikke engasjere seg.

Før kunne jeg skrive til fingrene blødde om ting som engasjerte meg. At jeg ikke skriver så mye lenger har ikke med manglende engasjement å gjøre, men et lite “orker ikke, gidder ikke”. Det er også en annen viktig grunn, og det er at blogging har tatt av. Informasjonsstrømmen har blitt for voldsom. Under hvert eneste blogginnlegg, nyhetsinnlegg, debattinnlegg osv. i dag ligger endeløse lister med kommentarer og innlegg som mener noe om saken. (Pluss at man må bruke tid på å måke gjennom hauger av usaklige innlegg for å finne de det er noe mening i, som har noe med saken å gjøre.) Jeg er enige med en del som blir skrevet, sterkt uenig i mye. Jo mer jeg leser, jo mer har jeg lyst til å skrike (skrive) ut – likevel gjør jeg det ikke.  Poenget er at mye av det jeg vil formidle allerede er blitt skreket ut av mange andre. Jeg tenker at mine meninger blir smør på flesk, og da ender det med at jeg ikke gidder å skrive noe. Viktige ting er allerede sagt. Det er ikke hvor budskapet kommer fra som er viktig, men at budskapet kommer frem. Jeg vil gi honnør til mange flinke bloggere og debattanter som evner og orker å vinkle flotte saker på en måte som får folk til å tenke. Ting har som kjent flere sider. Det er viktig å ikke glemme det, og vi har alle et ansvar for å se alle sider av en sak. Uansett hvor sterk mening man har om noe, er det intet nederlag å snu meningen etter å ha lest og forstått saklig argumentasjon om temaet. Det er dette som utvikler oss til bedre mennesker.

Tja, da fikk tastaturet mitt gått seg bittelitt varmt i dag, litt varmere enn planlagt.

Til sist vil jeg bare si at jeg ikke har tenkt å gi opp bloggen min, men at det mest sannsynlig ikke kommer innlegg like ofte som tidligere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi flytter til ny og større leilighet om kort tid, og har mye å styre med frem til da og i tiden etter. Å selge en bolig i dag er en thriller! Men vi er optimister og håper et salg er i boks om få dager.

Jeg kan derfor ikke love nye innlegg fra meg med det aller første, verken her i “Heidis forundringspakke” eller i “Førtiårskrisa”. Men så fort vi har kommet i orden og fått litt ro rundt oss, kan jeg ta opp bloggingen igjen.

Vi blogges!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har de siste dagene vært en del oppstyr i media i forbindelse med at røykere får dyrere forsikringer, og siste artikkel ut, i Aftenposten på nett, står det om en dame som ikke får forsikring fordi hun er for feit (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2910002.ece). Etter bildet og dømme er damens størrelse ganske representativ for mange av oss her i landet, og denne forsikringsdiskrimineringen vil derfor gjelde en stor andel av den norske befolkning.

Ja, for det er det er ren diskriminering, etter min mening.

Røykerne har fått sin dose diskriminering, fordi det etterhvert har blitt stuerent å hetse og gå løs på røykere. Nå diskrimineres også de med for mye fett på kroppen. Spørsmålet mitt er: Hvor de har tenkt å la grensa gå?

Om det er usunne og skadelige ting for helsa som står på diskrimineringsmenyen, mener jeg de har utelatt en god del grupperinger. Jeg tenker bl.a. på de som holder på med ekstremsport, f.eks. basehopping. Med vitende og vilje utsetter de seg selv for stor skade- eller dødsrisiko, kun fordi de liker adrenalinkicket og opplevelsen.

Hva med de som klatrer på den høyeste fjelltopp, men skader seg alvorlig og må hentes ned. Noen blir ødelagt for livet, og ikke alle overlever.

Det finnes mange som har levd uten trening i årevis, men som plutselig får for seg at de skal kaste seg på treningsbølgen, ofte som et resultat av midtlivskrisa. Uten vett til å starte rolig, inngås det veddemål om å løpe marathon o.l. Den slags kjapp overgang fra utrent til marathonløper er ikke gjort over natta, og mange har fått problemer med hjertet og fysikken generelt. Risikoen for å stupe død om eksisterer definitivt for denne gruppen mennesker.

Det finnes også andre grupperinger som lever usunt og farlig, selv om de kanskje lever sunt i forhold til mat og trening. Her er noen eksempler:

De som tar sjanser i trafikken, både fotgjengere og sjåfører
De som kjører for fort og særdeles uvørent
De som er vimsete av natur og ofte skader seg selv ved uhell
De som drikker for mye
De som fester hardt, gjerne hele uka
De som bruker valium eller annet “legalt” dop som sukkertøy
De som lever med usunt stress
De som sover alt for lite
De som gjør idiotiske ting med høy risiko for spenningens skyld
Idrettsfolk som sprenger kroppens grenser og ender opp med skader og/eller død

Industriansatte opplever ofte å få i seg skadelige gifter som er farligere enn sigaretter.

Visste dere forresten at de som jobber skift gjennomsnittlig lever 15 år kortere enn de som ikke jobber skift? (kilde: foredrag med søvnforsker)

Noen bruker medisiner som fører til at de blir tykke, selv om de lever sunt og har en sterk helse sånn ellers.

En toppleder som jobber under sterkt press, med høy grad av stress, som sover lite og må ta vanskelige beslutninger på daglig basis, lever alt annet enn sunt, selv om vedkommende trener på treningsstudio og spiser helsekost.

Ovennevnte er alle eksempler på mennesker som blir ansett som sunne, friske mennesker, og som derfor mest sannsynlig ikke må betale noe tillegg i forsikringene sine, i alle fall ikke for usunn livsstil, ei heller blir de nektet forsikring. Om det skal være differensierte forsikringssummer avhengig av helse og livsstil, mener jeg disse menneskene burde ha like høy forsikring som røykere og de med fett på kroppen. Eller enda bedre – alle burde betale det samme. Saken er at vi alle har risiko i livet vårt. Det finnes tynne mennesker med ekstremt usunn livsstil, og det finnes fyldige mennesker med en sunnere og sterkere kropp og fysikk.

Vedr. røykere og forsikring har jeg en liten tanke å dele med dere: Det finnes en haug selvpåståtte ikke-røykere som “slutta” for mange år siden, men som røyker opp hele den ekstra tjuepakningen en av røykerne har med på fest fordi de skal festrøyke “litt”. Med fest flere dager i uka (begrepet fest utvides stort slik at det lettere blir lov å røyke for vedkommende) og storveis bomming av sigg fra røykerne, synes jeg det er ille at de kaller seg ikke-røykere. De skriver glatt “ikke-røyker” på forsikringspapirene sine også, og slipper unna med “snill” forsikring – til tross for at alle vet de røyker like mye som en som røyker fast.

Jeg må ta med en litt tragikomisk historie i den forbindelse. En bekjent sluttet å røyke, dvs. at han skulle ikke røyke daglig, men kunne ta en røyk eller tre når han drakk. Etter at han sto opp en hverdagsmorgen fikk han veldig lyst på røyk, og fant kjapt en løsning på problemet. Han tok seg en ørliten slurk brennevin, og da hadde han drukket, så da kunne han ta en røyk! Deretter satte han seg i bilen og dro på jobb… Lurer på om han går med en sånn miniflaske brennevin i lomma til enhver tid slik at han kan ta en slurk hver gang han er røyksjuk, he he. Kjempesunt? Neppe. Høyere forsikringspremie for denne ikke-røykeren som røyker, som drikker litt før han setter seg i bilen? Neppe.

Poenget mitt er at det er dårlig gjort av helsemyndighetene og forsikringsselskapene å ruinere røykere og fete mennesker, samt nekte dem forsikringer, samtidig som de utelater andre som lever minst like farlig, om ikke mer. Det føles sterkt diskriminerende og ekstremt provoserende.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg var ganske liten, rundt sju, var jeg med i en tegnekonkurranse. Temaet var fremtiden. Vi skulle tegne et lokalt torg, slik vi så det for oss om tjue år. På dette torget var det bussholdeplass og parkeringsplasser foran en firkanta boks av en grå og kjedelig næringsbygning. Jeg husker jeg tegnet bussene og bilene enormt store og strømlinjeformede. Jeg hadde fått for meg at alt skulle bli så mye større når vi hoppet noen tiår frem.

Litt senere i livet, noen år før tenåra, husker jeg at jeg irriterte meg grenseløst over korte telefonledninger og snurreledninger som bare klumpet seg og gjorde avstanden mellom telefon og gjemmested ytterligere kortere. Det var en liten gang like ved telefonbordet som jeg pleide å rømme inn i, godt gjemt fra foreldreører, når jeg skulle snakke fortrolig med vennene mine. Ledningene laget alltid surr for meg. Jeg tenkte at alle mennesker burde ha en personlig telefon, en som ingen andre enn en selv brukte. Jeg drømte om en telefon uten ledninger. Da slapp man tyn fra foreldre om at man satt for lenge i telefonen ("Tenk om noen ringer, og bare får opptatt!" "Tenk om det er noe viktig!"), og man kunne bevege seg dit man ville for å kunne snakke privat.

I dag forstår jeg nesten ikke hvordan vi greide oss uten mobiltelefon… Jeg har nesten glemt hvordan det var å ikke ha denne muligheten jeg drømte så inderlig om som barn.

Jeg var kanskje en smule forutseende når det gjaldt telefoni, men når det gjaldt størrelsen på ting kunne jeg ikke tatt mer feil!

I dag skal nesten alt være minst mulig. Utviklingen innen spesielt elektronikk og teknologi har gått i ekspressfart, og det finnes ingen grenser for hvor mye noe ekstremt smått kan gjøre. Det finnes teknologi som er så smått at et vanlig øye ikke kan se det. Hva gjelder mobiltelefoner blir de bare mindre og mindre. Dog merker jeg at en grense nåes. Det er ingen grenser for hvor smått ting kan være, men samtidig krever vi mer og mer innhold i dingsene, noe som gjør at enkelte produsenter nå øker størrelsen for å få plass til alt forbrukerne ber om. Jeg vurderer nå å kjøpe en mobiltelefon som er større, tyngre og mer klumpete enn den gamle, kun fordi jeg vil ha alt det tøffe som finnes av funksjoner i den. Plutselig er det ikke så viktig at den er minst mulig, men mer at den skal inneholde mest mulig. Mobiltelefoner burde omdøpes til noe annet snart, for det å ringe med dem er nærmest en sekundærfunksjon. Datamaskin i lomma, det er det som har blitt resultatet.

Busser og biler har stort sett beholdt størrelsene sine siden jeg var barn, men noe har blitt mindre innenfor dette området også, f.eks. elbiler. Noen liker eller trenger stor bil, andre liker mindre eller små biler. Med øket befolkning og antall bileiere/sjåfører sier det seg selv at smått er godt. Undertegnede har selv en bitteliten bil, og er strålende fornøyd med den. Det er viktigere å klare å navigere rundt i tett trafikk og klare å parkere, fremfor å ruve rundt med en enorm sak på hjul bare for å vise verden at jeg har råd til stor bil. Miljø har blitt en viktig sak i dagens samfunn, og stort koster mer i form av drivstoff og utslipp. Befolkningsvekst og økonomiske nedturer har ført til at folk bor smått i forhold til før, i alle fall i byene. Mine foreldre hadde stor leilighet med mange rom da de var nitten. I en alder av 39 bor jeg i en ettromsleilighet sammen med kjæresten min.

Dette var bare noen få eksempler. Konklusjonen er at ting jeg som liten trodde skulle bli stort, endte opp med å bli smått. Men noe jeg som barn anså som smått irriterende, som snurreledninger og begrenset privatliv, viste seg å bli en stor oppfinnelse til glede for oss når vi ble voksne.

En annet artig minne til slutt: Jeg husker jeg lekset opp noen fordi de farget håret sitt. Jeg mente man skulle være slik naturen hadde skapt oss, og så ikke poenget med å gjøre forandringer kun for forandringens skyld. Ganske komisk med tanke på at jeg jevnlig har farget håret mitt sort/lilla de siste ti-femten åra!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er glad jeg fikk noen uker kjøretrening i dagslys før høstmørket og gufseværet haglet på. Når jeg drar hjemmefra rundt sju om morgenen, er det mørkt og vanskelig å se ordentlig. Til stadighet opplever jeg fotgjengere som går midt i veien eller løper ut i veien uten å se seg for. De som skal over fotgjengerfelt stopper ikke for å se om det er biler, de bare går rett ut med stivt blikk. Det er kjempeskummelt å være bilist når man vet det kan poppe ut en potensiell ulykke hvor som helst, når som helst. Jeg forsøker være veldig oppmerksom, og kikker meg rundt så godt jeg kan, men husk at dere er vanskelige å se.

Dagens oppfordring er: BRUK REFLEKS!

Jeg har vært fotgjenger nesten hele livet, så jeg har god kjennskap til å være nettopp det. Jeg brukte refleks i mørket, jeg så meg for før jeg gikk ut i veien eller fotgjengerfeltet. Om jeg var i tvil om en bil stoppet for meg eller ikke, løp jeg i alle fall ikke ut i veien. Jeg gjorde ikke dette for å være snill mot bilistene, men for å sikre meg selv en trygg hverdag som fotgjenger i trafikken. Det kan da ikke være så vanskelig å være bittelitt omtenksom fotgjenger – både overfor deg selv og bilistene?

Jeg hatet at bilistene ikke stoppet og slapp meg over veien i fotgjengerfeltene (det er veldig få som stopper), og har lovet meg selv å alltid stoppe. Det har jeg klart så langt. Problemet er bare at nå i høstmørket ser jeg dere nesten ikke. Om dere hadde brukt refleks ville jeg lagt merke til dere i god tid, og på den måten unngå å nesten kjøre på dere – eller kjøre forbi uten å stoppe. Jeg tenker med skrekk på når det blir glatt ute. Da holder det ikke med noen kjappe bråbrems slik jeg innimellom må gjøre nå. Om jeg ikke ser dere, er det stor fare for å kjøre på dere.

Bruk refleks og gjør trafikken tryggere for både gående og kjørende.

Dette innlegget ble publisert på www.nyhetsblikket.no 1.12.2008 (på forespørsel fra redaktøren)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"Førtiårskrisa" skal handle om min vei fra 39 til 40 år. Det er mange som rammes av førtiårskrisa, og fenomenet fascinerer meg. Jeg håper og tror at jeg ikke får panikk når jeg blir førti, men hvem vet? Førti er et skummelt tall for mange.

Den nye bloggen er derfor et personlig eksperiment. Når jeg har fylt førti vil jeg lese innleggene mine, og se tilbake om det skjedde noen stor mental eller personlighetsmessig forandring på veien til førti og i tiden etterpå. Det skal også bli gøy å lese andres erfaringer og kommentarer på veien.

Å bli førti er ingen stor sak, og fortjener nesten ikke en egen blogg, men jeg klinker likevel til, og håper dette kan bli et morsomt tilleggsprosjekt på bloggen.

Jeg har lagt ut en link til "Førtiårskrisa" i "Heidis forundringspakke" – og motsatt. Dere er hjertelig velkommen i begge bloggene, alle sammen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tidligere måtte jeg vente på julelønna og halv skatt for å ha råd til å handle. De siste par åra har jeg hatt det bedre økonomisk, og da kom for alvor planen om å handle julegaver så tidlig som mulig. Da kan man lure på hvorfor det fremdeles ikke er fart nok i meg til å gjøre nettopp det.

Forklaringen er enkel: Det er ikke tiltakslysten min som er problemet. Vi lever i et forbrukersamfunn der "bruk og kast" og høyt forbruk er gjeldende. Folk handler det de har lyst på, når de har lyst på det. Ergo er det store muligheter for at en julegave handlet i september er innkjøpt av mottaker selv, lenge før jul. Fordi vi er en bortskjemt gjeng her i landet som har stort sett det vi trenger, er det ofte vanskelig å finne på gode gaver som ikke bare er tull og kjøpt kun for å kjøpe noe. Jeg legger omtanke og følelser i det jeg kjøper i gaver til folk, men det er sannelig ikke lett alltid, når de man handler til har alt de trenger, og det de ikke har, har de ikke lyst på…

Foreldre og søsken er ofte flinke til å mase om ønskelister. Jeg vrir min bortskjemte hjerne hvert eneste år, og knotrer ned en liste over ting og tang som vil gjøre meg glad. Kjekt å ha. Det er alltid noe å putte på lista, enten fordi man trenger det, eller bare fordi det hadde vært gøy/kos/praktisk å ha.

Ønskelister er en fin ting. De som får ønskelister kan velge og plukke blant mange gjenstander, og den eneste bekymringen de har er om noen andre kjøper akkurat det samme som dem.

Det som plager meg er at de som sitter best i det, som sjelden trenger noe som helst, de skriver aldri ønskelister. Ergo må vi som skal handle til dem vri hodet vårt hver eneste jul og bursdag i håp om å finne på en kul gave som kan falle i smak. Vi gir dem ønsker på et fat, men vi får aldri ønskeliste tilbake. De som ikke skriver ønskelister er som regel familiemedlemmer – gjerne de av dem det er aller vanskeligst å handle til. Så det er ikke bare det at man ikke får ønskeliste, men også det at man må legge utrolig mye mer energi i å finne på noe å handle til disse menneskene. Jeg gruer meg hvert år. Likevel, hvert år klarer hodet mitt å koke sammen noen idéer, også sitter man der spent da, når gaven(e) pakkes opp. Lettelsen man føler om gaven faller i smak er ubetalelig og herlig, samtidig som man blir stressa over at nok en god idé til gave nå er brukt opp. Kan jo ikke kjøpe det samme flere ganger! Hva søren skal man finne på neste gang?

Det burde vært påbudt at alle skriver ønskelister og deler med de som pleier å kjøpe gaver til dem. En annen fin effekt av dette er at man unngår å handle noe som mottagerne anser som skrot eller ubrukelig. Står det på lista, vet man at de har lyst på det. Man kunne spart seg for mange jule- og bursdagsnerver om alle gadd ta seg bryet å skrive ønskelister.

En ting som gjør meg trist er at det finnes mennesker som ikke ønsker seg noe som helst. Det må være et tomt liv. Greit at man har det man trenger, men alle kan vel like f.eks. å få en billett til noe underholdende, få en spabehandling eller et bladabonnement innenfor sitt interesseområde, kanskje en matkurv med godsaker, velværeprodukter eller noe snadder på flasker? Selv om man har mange materielle goder, er det vel alltid noe man kunne ha lyst til å gjøre, spise/drikke eller bruke, type forbruksgaver?

Når man spør om ønskeliste og får et konsekvent "Jeg ønsker meg ingenting" blir jeg lei meg. Jeg håper aldri jeg havner i en situasjon der jeg ikke ønsker meg noe som helst. I mine øyne er det alltid noe å ønske seg. Den dagen man ikke har ønsker lenger, mener jeg at man har mistet noe verdifullt i livet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er mange som mener mye om stylist og programleder Jan Thomas, og jeg har selvsagt mine meninger jeg også. Personlig synes jeg han har fått alt for mye oppmerksomhet for veldig lite… men det er egentlig ikke relevant. Det er alltid noen som ikke liker noen, og av tusen forskjellige årsaker. Dette innlegget handler ikke om det.

For en god stund siden var det mye blest rundt Jan Thomas fordi han forteller småjentene at det er lurt å bruke hemoroidekrem i ansiktet. Utseendet der og da er så viktig at man skal ødelegge huden sin på sikt med et produkt som er ment for et sted solen aldri skinner. I en episode av Top Model forteller han jentene at det viktigste i livet er sko, for deretter å ta jentene med på fotopptak sammen med de narkomane i Oslos gater. Jan Thomas og Vendela ville gi jentene kunnskap om skyggesidene i livet. Noen som ser dobbeltmoralen her?

Jeg kunne skrevet hundre innlegg om idioti i programmet Top Model og i modellbransjen og andre relaterte yrker, men har så langt valgt å la være. Det er en business det også, og de får holde på… Jeg er bare glad jeg ikke er 16 år og blir pepret full av all den bullshiten som kommer frem i disse programmene. Jeg er voksen nok til å skille mellom fjas og fornuft, men er bekymret for de yngre som kanskje ikke ser slike ting like klart som vi eldre gjør.

Vel, det var holdningen min frem til i dag. I dagens episode av Top Model blir det sagt at Arbeidsmiljøloven ikke gjelder i modellbransjen. Dette kom frem fordi en av jentene var syk, og da kom formaningene om at man jobber uansett om man er syk eller ikke, hvorpå kommentaren om Arbeidsmiljøloven også ble sagt.

Vi er mange som har gått syke på jobb når vi egentlig helst burde holdt oss hjemme. De som har gjort dette vet hvor lite sunt det er i lengden.

Arbeidsmiljøloven er der av en grunn, og det de ansvarlige i Top Model tydeligvis ikke har fått med seg er at Arbeidsmiljøloven gjelder ALLE i arbeid her i landet. Å si at den ikke gjelder i modellyrket er helt feil. Det kan godt være modellbransjen har uskrevne regler på å bryte loven, men det rettferdiggjør det ikke på noen som helst måte. De kan få Arbeidstilsynet på nakken de også. Modellbransjen har ingen rett til å kreve av sine ansatte (eller deltagere i TV-program) å bryte norsk lov. Arbeidsmiljøloven SKAL følges av alle – uten unntak!

Top Model har mange seere, og mange av dem er unge jenter. Hva slags idealer gir vi dem med slike TV-programmer? Jeg er ikke i mot programmene i seg selv – selvfølgelig ikke, for jeg kikker på dem selv fra tid til annen og finner dem underholdende – men produsentene av programmene bør passe seg for å ikke yte vranglære. Å aktivt oppmuntre til å bryte norsk lov er etter min mening noe man burde holde seg for god til på TV.

Fordi jeg nærmer meg førti, og av de yngste allerede blir sett på som gammel, må jeg dra frem et deilig ord som jeg nesten bare hører gamlinger si: UHØRT! 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I fjor var det hele 29 millioner søk i skattelistene! (kilde: VG nett)

Hvor kommer denne trangen til å grafse i andres pengesekker fra? Er det for å sammenligne oss selv med andre, eller er det rett og slett bare en simpel form for nysgjerrighet?

Forsidene på nettavisene bugner av artikler om hvem som er rikest og hvor mye A-, B- og C-kjendisene har i formue og skatt. Det er helt kvalmt hvor mye oppmerksomhet det får.

Få tenker på at skattelistene kan være ganske misvisende, i alle fall om hensikten med søkene er å se om noen tjener mer eller mindre enn deg. Skattelistene viser kun netto tall. En med høy inntekt kan ha lav nettoinntekt og skatt i sin oppføring, og en person med stor reell formue i eiendom kan være oppført med lav formue. En annen, med pengene godt plassert i banken, vil være oppført med høyere nettoformue enn han med eiendom.

Jeg kikket nettopp innom en nettavis, og ser at det er lagt ut en kalkulator som gjør at du skal kunne beregne hva den reelle inntekten er utfra tallene i skattelista. Jeg synes det blir for drøyt!

Først og fremst forstår jeg ikke interessen for å vite hva kjente, kjendiser eller finanstopper tjener, sekundært synes jeg det er ufint å snoke på folk. For det er akkurat det skattelistesøkene er – god gammaldags snoking!

- – - –

Hva med deg? Sjekker du skattelistene – og hvorfor? Hva gir det deg? Er du for eller i mot at listene legges ut offentlig på nett?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Prislappen blir 310 millioner kroner. Det er selvsagt umulig å sette en pris på sparte liv, og da jeg leste dette tenkte jeg først at det var en veldig god idé. Det står at det er 20 mennesker i snitt hvert år som kaster seg ut fra broen. Sånn sett er kanskje 310 millioner en OK sum.

Det jeg stiller spørsmålstegn ved er hvordan disse pengene kunne vært brukt forebyggende, fremfor å fange opp fortvilte mennesker i det sekund de velger å gå i døden.

Det er dyrt med forsikringer "over there", og de uten forsikringer har sjelden råd til medisinsk eller annen hjelp. Det sier seg selv at de som velger døden ofte har et vondt utgangspunkt allerede, og kanskje derfor kunne hatt behov for hjelp. Når de ikke kan få denne helpen pga. manglende forsikringer eller dårlig økonomi, blir brua eneste alternativ for mange av disse menneskene.

Hva med å bruke pengene på å gi mennesker rett til medisinsk hjelp, spesielt de som ikke har forsikringer eller økonomi til å få hjelp. Ville færre mennesker valgt å ta sine siste skritt på Golden Gate-broen da?

Jeg er glad vi bor i velferds-Norge, hvor vi har rett til hjelp – og har mulighet til å benytte oss av den, uansett økonomisk situasjon. Mye mer kunne vært gjort av forbedringer her hjemme også, men takk og lov at vi lever i et land som ikke gjør at vi går personlig konkurs etter noen timer eller lenger hos lege. De som mener at skatt er et onde og at alt bør privatiseres kan prøve å brekke en arm eller ha mentale problemer i Statene og se hvor gøy det er om man ikke er steinrik. Jeg vet om en som brakk armen i Statene, uten forsikring, og endte opp med en regning på 300.000 kroner!

Siden det er bestemt at Golden Gate-broen får sitt selvmordsnett, er jeg selvsagt glad for at det ikke lenger bli mulig å kaste seg i døden fra den broen. Det som plager meg er at de som ikke ser andre muligheter enn døden raskt finner andre steder å gjøre sin gjerning. Det finnes dessverre ikke nok sikkerhetsnett i verden til å redde de som har mistet alle andre muligheter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende