Den midlertidige bloggpausen min ble betraktelig lenger enn planlagt. Dette er et livstegn fra meg til dem som fremdeles titter innom bloggen min i ny og ne.
Kjøp og salg av leilighet gikk over all forventning bra, og vi har nå bodd oss godt til i den nye leiligheten. Vi flytta inn i mars og stortrives her! Jeg må nesten klype meg i armen for å tro på at vi virkelig bor så bra som vi gjør, og at vi har det så fint sammen som vi har det.
I sommer fridde kjæresten min til meg, og etter tre herlige år med ham fantes ingen tvil, og han fikk ett rungende “ja”! Det føles veldig bra å være forlovet med verdens fineste fyr! Vi skal gifte oss til våren, så det blir mye hyggelig planlegging fremover. Vi gleder oss veldig til bryllupet, men aller mest gleder vi oss til å fortsette det samme fine forholdet vi har nå, i mange, mange år fremover. Aller helst hele livet – og det håper og tror vi på, hvis ikke hadde det jo ikke vært noe poeng å gifte seg. 
Jeg er veldig lykkelig, og takker hver dag for at jeg har det så bra som jeg har det.
Jeg hadde en vanvittig skrivekløe tidligere, men den har bleknet noe. Kanskje har det noe å gjøre med at jeg skrev mest – og best – i de periodene i livet hvor jeg ikke hadde det spesielt bra. Nå som jeg har fått orden på alt og har det godt, jobber ikke hodet på samme høygir som tidligere, og dermed blir det mindre å melde.
Engasjert har jeg alltid vært, og selv om jeg ikke har det vanskelig selv for tiden, er jeg ikke blind for alle som opplever noe vondt eller som har det dårlig på en eller annen måte.
Jeg leser og oppdaterer meg selv hver eneste dag, og jeg kjenner jeg blir sint på mye. Vi lever i en verden med store forskjeller og mye urettferdighet, tankeløshet, ubarmhjertighet og grusomhet. Det er umulig å ikke engasjere seg.
Før kunne jeg skrive til fingrene blødde om ting som engasjerte meg. At jeg ikke skriver så mye lenger har ikke med manglende engasjement å gjøre, men et lite “orker ikke, gidder ikke”. Det er også en annen viktig grunn, og det er at blogging har tatt av. Informasjonsstrømmen har blitt for voldsom. Under hvert eneste blogginnlegg, nyhetsinnlegg, debattinnlegg osv. i dag ligger endeløse lister med kommentarer og innlegg som mener noe om saken. (Pluss at man må bruke tid på å måke gjennom hauger av usaklige innlegg for å finne de det er noe mening i, som har noe med saken å gjøre.) Jeg er enige med en del som blir skrevet, sterkt uenig i mye. Jo mer jeg leser, jo mer har jeg lyst til å skrike (skrive) ut – likevel gjør jeg det ikke. Poenget er at mye av det jeg vil formidle allerede er blitt skreket ut av mange andre. Jeg tenker at mine meninger blir smør på flesk, og da ender det med at jeg ikke gidder å skrive noe. Viktige ting er allerede sagt. Det er ikke hvor budskapet kommer fra som er viktig, men at budskapet kommer frem. Jeg vil gi honnør til mange flinke bloggere og debattanter som evner og orker å vinkle flotte saker på en måte som får folk til å tenke. Ting har som kjent flere sider. Det er viktig å ikke glemme det, og vi har alle et ansvar for å se alle sider av en sak. Uansett hvor sterk mening man har om noe, er det intet nederlag å snu meningen etter å ha lest og forstått saklig argumentasjon om temaet. Det er dette som utvikler oss til bedre mennesker.
Tja, da fikk tastaturet mitt gått seg bittelitt varmt i dag, litt varmere enn planlagt. 
Til sist vil jeg bare si at jeg ikke har tenkt å gi opp bloggen min, men at det mest sannsynlig ikke kommer innlegg like ofte som tidligere.
