Jeg satt og lot tankene vandre en stille stund, og begynte å fundere og mimre rundt hvordan jeg tenkte som barn, dvs. noe av det jeg husker fra den tiden. Jeg har merket meg et par ting som jeg finner underholdende i dag.

Da jeg var ganske liten, rundt sju, var jeg med i en tegnekonkurranse. Temaet var fremtiden. Vi skulle tegne et lokalt torg, slik vi så det for oss om tjue år. På dette torget var det bussholdeplass og parkeringsplasser foran en firkanta boks av en grå og kjedelig næringsbygning. Jeg husker jeg tegnet bussene og bilene enormt store og strømlinjeformede. Jeg hadde fått for meg at alt skulle bli så mye større når vi hoppet noen tiår frem.

Litt senere i livet, noen år før tenåra, husker jeg at jeg irriterte meg grenseløst over korte telefonledninger og snurreledninger som bare klumpet seg og gjorde avstanden mellom telefon og gjemmested ytterligere kortere. Det var en liten gang like ved telefonbordet som jeg pleide å rømme inn i, godt gjemt fra foreldreører, når jeg skulle snakke fortrolig med vennene mine. Ledningene laget alltid surr for meg. Jeg tenkte at alle mennesker burde ha en personlig telefon, en som ingen andre enn en selv brukte. Jeg drømte om en telefon uten ledninger. Da slapp man tyn fra foreldre om at man satt for lenge i telefonen ("Tenk om noen ringer, og bare får opptatt!" "Tenk om det er noe viktig!"), og man kunne bevege seg dit man ville for å kunne snakke privat.

I dag forstår jeg nesten ikke hvordan vi greide oss uten mobiltelefon… Jeg har nesten glemt hvordan det var å ikke ha denne muligheten jeg drømte så inderlig om som barn.

Jeg var kanskje en smule forutseende når det gjaldt telefoni, men når det gjaldt størrelsen på ting kunne jeg ikke tatt mer feil!

I dag skal nesten alt være minst mulig. Utviklingen innen spesielt elektronikk og teknologi har gått i ekspressfart, og det finnes ingen grenser for hvor mye noe ekstremt smått kan gjøre. Det finnes teknologi som er så smått at et vanlig øye ikke kan se det. Hva gjelder mobiltelefoner blir de bare mindre og mindre. Dog merker jeg at en grense nåes. Det er ingen grenser for hvor smått ting kan være, men samtidig krever vi mer og mer innhold i dingsene, noe som gjør at enkelte produsenter nå øker størrelsen for å få plass til alt forbrukerne ber om. Jeg vurderer nå å kjøpe en mobiltelefon som er større, tyngre og mer klumpete enn den gamle, kun fordi jeg vil ha alt det tøffe som finnes av funksjoner i den. Plutselig er det ikke så viktig at den er minst mulig, men mer at den skal inneholde mest mulig. Mobiltelefoner burde omdøpes til noe annet snart, for det å ringe med dem er nærmest en sekundærfunksjon. Datamaskin i lomma, det er det som har blitt resultatet.

Busser og biler har stort sett beholdt størrelsene sine siden jeg var barn, men noe har blitt mindre innenfor dette området også, f.eks. elbiler. Noen liker eller trenger stor bil, andre liker mindre eller små biler. Med øket befolkning og antall bileiere/sjåfører sier det seg selv at smått er godt. Undertegnede har selv en bitteliten bil, og er strålende fornøyd med den. Det er viktigere å klare å navigere rundt i tett trafikk og klare å parkere, fremfor å ruve rundt med en enorm sak på hjul bare for å vise verden at jeg har råd til stor bil. Miljø har blitt en viktig sak i dagens samfunn, og stort koster mer i form av drivstoff og utslipp. Befolkningsvekst og økonomiske nedturer har ført til at folk bor smått i forhold til før, i alle fall i byene. Mine foreldre hadde stor leilighet med mange rom da de var nitten. I en alder av 39 bor jeg i en ettromsleilighet sammen med kjæresten min.

Dette var bare noen få eksempler. Konklusjonen er at ting jeg som liten trodde skulle bli stort, endte opp med å bli smått. Men noe jeg som barn anså som smått irriterende, som snurreledninger og begrenset privatliv, viste seg å bli en stor oppfinnelse til glede for oss når vi ble voksne.

En annet artig minne til slutt: Jeg husker jeg lekset opp noen fordi de farget håret sitt. Jeg mente man skulle være slik naturen hadde skapt oss, og så ikke poenget med å gjøre forandringer kun for forandringens skyld. Ganske komisk med tanke på at jeg jevnlig har farget håret mitt sort/lilla de siste ti-femten åra!

Vurdert til: av 253 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som faste lesere av bloggen min sikkert har fått med seg kjøpte jeg meg bil på tampen av sommeren. Jeg hadde ikke kjørt på tjue år, og det var en ganske skummel opplevelse å farte rundt i bil igjen. Nå har jeg fått noe kjøreerfaring – og ganske mange aha-opplevelser.

Jeg er glad jeg fikk noen uker kjøretrening i dagslys før høstmørket og gufseværet haglet på. Når jeg drar hjemmefra rundt sju om morgenen, er det mørkt og vanskelig å se ordentlig. Til stadighet opplever jeg fotgjengere som går midt i veien eller løper ut i veien uten å se seg for. De som skal over fotgjengerfelt stopper ikke for å se om det er biler, de bare går rett ut med stivt blikk. Det er kjempeskummelt å være bilist når man vet det kan poppe ut en potensiell ulykke hvor som helst, når som helst. Jeg forsøker være veldig oppmerksom, og kikker meg rundt så godt jeg kan, men husk at dere er vanskelige å se.

Dagens oppfordring er: BRUK REFLEKS!

Jeg har vært fotgjenger nesten hele livet, så jeg har god kjennskap til å være nettopp det. Jeg brukte refleks i mørket, jeg så meg for før jeg gikk ut i veien eller fotgjengerfeltet. Om jeg var i tvil om en bil stoppet for meg eller ikke, løp jeg i alle fall ikke ut i veien. Jeg gjorde ikke dette for å være snill mot bilistene, men for å sikre meg selv en trygg hverdag som fotgjenger i trafikken. Det kan da ikke være så vanskelig å være bittelitt omtenksom fotgjenger – både overfor deg selv og bilistene?

Jeg hatet at bilistene ikke stoppet og slapp meg over veien i fotgjengerfeltene (det er veldig få som stopper), og har lovet meg selv å alltid stoppe. Det har jeg klart så langt. Problemet er bare at nå i høstmørket ser jeg dere nesten ikke. Om dere hadde brukt refleks ville jeg lagt merke til dere i god tid, og på den måten unngå å nesten kjøre på dere – eller kjøre forbi uten å stoppe. Jeg tenker med skrekk på når det blir glatt ute. Da holder det ikke med noen kjappe bråbrems slik jeg innimellom må gjøre nå. Om jeg ikke ser dere, er det stor fare for å kjøre på dere.

Bruk refleks og gjør trafikken tryggere for både gående og kjørende.

Dette innlegget ble publisert på www.nyhetsblikket.no 1.12.2008 (på forespørsel fra redaktøren)

Vurdert til: av 160 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Akkurat som om det ikke er "jobb" nok med hovedbloggen, opprettet jeg i går kveld en ny tilleggsblogg. Den går under navnet "Førtiårskrisa".

"Førtiårskrisa" skal handle om min vei fra 39 til 40 år. Det er mange som rammes av førtiårskrisa, og fenomenet fascinerer meg. Jeg håper og tror at jeg ikke får panikk når jeg blir førti, men hvem vet? Førti er et skummelt tall for mange.

Den nye bloggen er derfor et personlig eksperiment. Når jeg har fylt førti vil jeg lese innleggene mine, og se tilbake om det skjedde noen stor mental eller personlighetsmessig forandring på veien til førti og i tiden etterpå. Det skal også bli gøy å lese andres erfaringer og kommentarer på veien.

Å bli førti er ingen stor sak, og fortjener nesten ikke en egen blogg, men jeg klinker likevel til, og håper dette kan bli et morsomt tilleggsprosjekt på bloggen.

Jeg har lagt ut en link til "Førtiårskrisa" i "Heidis forundringspakke" – og motsatt. Dere er hjertelig velkommen i begge bloggene, alle sammen!

Vurdert til: av 93 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det nærmer seg jul med stormskritt. Hver høst tenker jeg at i år skal jeg handle julegaver tidlig, for på den måten å unngå kjøret i butikkene i desember. Planen går i vasken hvert eneste år.

Tidligere måtte jeg vente på julelønna og halv skatt for å ha råd til å handle. De siste par åra har jeg hatt det bedre økonomisk, og da kom for alvor planen om å handle julegaver så tidlig som mulig. Da kan man lure på hvorfor det fremdeles ikke er fart nok i meg til å gjøre nettopp det.

Forklaringen er enkel: Det er ikke tiltakslysten min som er problemet. Vi lever i et forbrukersamfunn der "bruk og kast" og høyt forbruk er gjeldende. Folk handler det de har lyst på, når de har lyst på det. Ergo er det store muligheter for at en julegave handlet i september er innkjøpt av mottaker selv, lenge før jul. Fordi vi er en bortskjemt gjeng her i landet som har stort sett det vi trenger, er det ofte vanskelig å finne på gode gaver som ikke bare er tull og kjøpt kun for å kjøpe noe. Jeg legger omtanke og følelser i det jeg kjøper i gaver til folk, men det er sannelig ikke lett alltid, når de man handler til har alt de trenger, og det de ikke har, har de ikke lyst på…

Foreldre og søsken er ofte flinke til å mase om ønskelister. Jeg vrir min bortskjemte hjerne hvert eneste år, og knotrer ned en liste over ting og tang som vil gjøre meg glad. Kjekt å ha. Det er alltid noe å putte på lista, enten fordi man trenger det, eller bare fordi det hadde vært gøy/kos/praktisk å ha.

Ønskelister er en fin ting. De som får ønskelister kan velge og plukke blant mange gjenstander, og den eneste bekymringen de har er om noen andre kjøper akkurat det samme som dem.

Det som plager meg er at de som sitter best i det, som sjelden trenger noe som helst, de skriver aldri ønskelister. Ergo må vi som skal handle til dem vri hodet vårt hver eneste jul og bursdag i håp om å finne på en kul gave som kan falle i smak. Vi gir dem ønsker på et fat, men vi får aldri ønskeliste tilbake. De som ikke skriver ønskelister er som regel familiemedlemmer – gjerne de av dem det er aller vanskeligst å handle til. Så det er ikke bare det at man ikke får ønskeliste, men også det at man må legge utrolig mye mer energi i å finne på noe å handle til disse menneskene. Jeg gruer meg hvert år. Likevel, hvert år klarer hodet mitt å koke sammen noen idéer, også sitter man der spent da, når gaven(e) pakkes opp. Lettelsen man føler om gaven faller i smak er ubetalelig og herlig, samtidig som man blir stressa over at nok en god idé til gave nå er brukt opp. Kan jo ikke kjøpe det samme flere ganger! Hva søren skal man finne på neste gang?

Det burde vært påbudt at alle skriver ønskelister og deler med de som pleier å kjøpe gaver til dem. En annen fin effekt av dette er at man unngår å handle noe som mottagerne anser som skrot eller ubrukelig. Står det på lista, vet man at de har lyst på det. Man kunne spart seg for mange jule- og bursdagsnerver om alle gadd ta seg bryet å skrive ønskelister.

En ting som gjør meg trist er at det finnes mennesker som ikke ønsker seg noe som helst. Det må være et tomt liv. Greit at man har det man trenger, men alle kan vel like f.eks. å få en billett til noe underholdende, få en spabehandling eller et bladabonnement innenfor sitt interesseområde, kanskje en matkurv med godsaker, velværeprodukter eller noe snadder på flasker? Selv om man har mange materielle goder, er det vel alltid noe man kunne ha lyst til å gjøre, spise/drikke eller bruke, type forbruksgaver?

Når man spør om ønskeliste og får et konsekvent "Jeg ønsker meg ingenting" blir jeg lei meg. Jeg håper aldri jeg havner i en situasjon der jeg ikke ønsker meg noe som helst. I mine øyne er det alltid noe å ønske seg. Den dagen man ikke har ønsker lenger, mener jeg at man har mistet noe verdifullt i livet.

Vurdert til: av 83 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende