Jeg springer ned trappa i oppgangen der vi bor, rask på beina for å rekke en trikk jeg begynner å få dårlig tid til å rekke, og møter et par venner som er på vei opp til oss.

- Hei! Hvor skal du?
- Bloggtreff
- Hva er det?
- Det er de jeg blogger med. Vi skal møtes ute i dag.
- Å ja. Skal du ikke feste med oss i kveld da?
- Vet ikke. Får se når jeg er tilbake. Jo, vi sees nok. Tror ikke det blir så seint. Hadet da. Må rekke trikken!
- Hadet

Mens jeg beiner til trikken i høye hæler, kommer jeg i tanker om at mine egne venner synes jeg er snål. Jeg velger en kveld med ukjente, fremfor å drikke og fjase med egne venner en lørdagskveld.

- Typen din sier du blogger mye. Hva er det blogging går ut på egentlig?
- Nja, jeg skriver da. På blogg. En nettgreie.
- Hva skriver du der da?
- Litt om alt egentlig. Det jeg har på hjertet der og da.
- Hvorfor gidder du bruke tid på det?
- Det er gøy å skrive
- Men kan du ikke heller skrive artikler i blader og sånt som du har gjort før? Hvorfor skrive til fremmede sånn helt uten mål og mening?
- Tja…  man blir på en måte litt knyttet.
- Til det du skriver?
- Nei, til det andre skriver og til personlighetene bak.
- Men hvorfor skriver du selv da?
- Det var jo der det startet på en måte. Jeg ville formidle noe. Også fant jeg hundrevis av andre som ville det samme. Blant dem var mange som fenget meg med ordene sine. Etterhvert ble det mange å følge med på. Lese, kommentere. Også fikk jeg idéer til ting jeg ville skrive om selv. Klokka går fort når man har blogging som hobby.
- Kjenner du disse folka, eller?
- Jeg kjenner dem ikke, har aldri møtt dem. Men man får jo en liten sneakpeak i personligheten deres. Det kan føles som man kjenner dem. Litt. Jeg får så respekt for det de deler og gir, og det trigger nysgjerrigheten. Jeg vil lese flere og flere, delta mer og mer.

Jeg rekker trikken, og småflyr nesten over brosteinen i Brugata. Vel fremme på Olympen ser jeg at jeg er et par minutter for tidlig ute. Jeg står utenfor inngangen og pyrer en sigg, og bestemmer meg for å gå inn å se om det er kommet noen andre etter at jeg har røyka siggen ferdig. Jeg titter inn vinduet og ser på folk. Det er fullt hus. Ganske annerledes enn i gamle dager, da Lompa var brunere og slitnere, og det var mer tettpakka med røyk enn folk i lokalet. Gode gamle dager. Hvordan skal jeg finne noen her, tenker jeg, vel uvitende om at jeg allerede er observert og gjenkjent av Viljen fra andre siden av gata.

Jeg forstår det er nyttesløst å finne noen på egenhånd, og går rett til baren for å spørre om de tilfeldigvis vet hvilke bord de jeg ikke vet de virkelige navnene på har bestilt til oss. Bartenderen vet fint lite, men virker overrasket over at det er mulig å lete etter noen man ikke vet hvem er.

Plutselig hører jeg "Er du Heidi?" bak øret. Fortumlet over at noen kjenner meg igjen uten å ha sett meg før, snur jeg meg og smiler. Der står ei blid og like forvirra dame og smiler, og med ett detter skuldra et par hakk ned. Yess! Det er bloggere her. Detta blir bra. Så detter de inn, som perler på en snor. Det har blogg-skinn i øya, og forvirringen forsvinner hos dem like kjapt som det gjorda hos meg.

Vi fikk bordene våre, småskravlinga startet umiddelbart, vi spiste mat som lignet noe fattern oppvokst på bygda hadde elsket, og vi øllet i god stil. Så satt jeg der da, med en haug fremmede, men de føltes ikke fremmede likevel. Praten og latteren var løs og ledig, og stemningen var topp. Jeg hadde planer om siste trikken hjem, men fordi det var så kult å være der, og etter kjapp overtalelse, var det lett å bli.

Utpå kvelden bestilte bloggere én øl, men fikk to eller tre fra gutta i baren. Mad fikk to, hvilket gjorde at hun generøst nok forærte én til meg. Det var ikke snakk om å ta i mot betaling for den. Med denne vennlige gesten fra en fremmed, fant jeg ut det at fremmede kun er venner du ikke har møtt ennå. I går var jeg heldig å møte en herlig gjeng med fremmede, og det var definitivt en minneverdig kveld.

Jeg var lur og pilte av gårde til en taxi sekundet før hjem fra byen-rushet satte igang. Fikk taxi umiddelbart.

- Hei! Har du gjort noe gøy i kveld?
- Ja
- Du er ikke som alle de andre jeg kjører hjem. Du er sånn hyggelig full du.
- Æh? Joda, har drukket en del. Takk for komplimentet. Tror jeg.
- Du ser ut som du har hatt en bra kveld?
- Ville du trodd meg om jeg sa jeg har væt sammen med fremmede i hele kveld?
- Javisst. Du prater jo og er hyggelig med meg, og jeg er også en fremmed.

Vel hjemme, ser jeg det er lys i vinduene, men vennene har gått hjem, og jeg ser samboeren min vinker i vinduet. Jeg løper opp trappa og gir ham et stort kyss.

- Hatt det fint i kveld, jenta mi?
- Ja, det var kjempemoro!
- Var det noen kjekke gutter der, eller?
- He, he… Ingen så kjekk som deg, fine kjæresten min.

Så gikk vi og la oss, og mens jeg sakte sløvet inn i søvn, tenkte jeg på hvordan i alle dager jeg skulle klare å skrive noe matnyttig og fiffig på bloggen om denne fine opplevelsen. Det er ikke alltid ord er enkelt. Noen ting kan ikke beskrives hundre prosent med ord. Det må rett og slett oppleves.

Da jeg var yngre var jeg veldig sjenert og innadvendt. Jeg hatet å stå alene noe som helst sted. Den gangen hadde jeg nok bare pilet ut igjen da jeg så havet av mennesker, og med tanken på at jeg skulle prøve å finne noen i havet. Vel, den gangen hadde jeg neppe turt å møte opp i det hele tatt. Derfor er det deilig å være voksen, selvsikker og uredd. Da jeg kom i baren bare gledet jeg meg til å møte folket, og regnet med at alle fant hverandre til slutt, hvilket vi også gjorde.

Om noen skulle være det minste redd for å delta på bloggtreff, vil jeg bare si følgende: Bare kom! Det er en 100% positiv opplevelse.

Takk til dere alle for en herlig kveld!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende