I gamledager, dvs. tiden før mobiltelefonen ble allemannseie, var det ingen mulighet til å se hvem som ringte. Det ringte, man løp forventningsfull til telefonen, løftet røret, presenterte seg – og vips var man i hyggelig prat med en eller annen mens man tvinnet telefonledning og koste seg. "Åh, så fint at DU ringte! Hvordan haaaar du det?". En sjelden gang var man ikke i telefonhumør, eller det passet dårlig, og man lot det bare ringe – hvorpå man gikk nysgjerrig rundt og lurte på hvem det var som hadde ringt. "Tenk om det var noe viktig?". Om man ventet på en viktig samtale, f.eks. fra flørten sist helg, kunne du banne på at det var han som ringte da du ikke rakk inn i leiligheten før sekundet etter at ringingen opphørte.

Folket ønsket å være tilgjengelige, og mobiltelefonen ga oss denne deilige muligheten. Alle kunne ringe hvem som helst, når som helst. De største skeptikerne kjøpte mobiltelefoner lenge etter alle andre, bare for å ha den avslått det meste av tiden… De hadde tapt noe ved å kjøpe mobiltelefon, men vant tilbake æren ved å ikke ha den på. Man kunne jo lure på hvorfor de ville ha en mobiltelefon i det hele tatt… Men de fleste var enige om at denne fantastiske oppfinnelsen gjorde hverdagen mye bedre, og det var deilig å være tilgjengelig på en helt annen måte enn før – selv med mobilen avslått.

De første åra var det mange uskrevne regler for mobilbruk. Man snakket selvsagt aldri i mobilen på buss eller restaurant, og var man noen mennesker i et rom, var det meget uhøflig å ringe mens de andre hørte på. Statusjegere derimot, mente de fikk høyere status av å snakke når som helst, hvor som helst – og høyt. For noen var det ekstremt viktig å gi inntrykk av å være en person folk måtte få tak i til enhver tid. Enkelte av dem snakket ikke med noen i det hele tatt, men ringte Frøken Ur eller andre informasjonstjenester for å gi illusjonen av en telefonsamtale. Så bablet de høyt og mye… helt til mobilen ringte midt i "samtalen"….

I dag er mobilen såpass integrert at vi ringer overalt, når som helst – med få unntak. Folk bryr seg ikke lenger – med få unntak. Det finnes fortsatt noen uskrevne regler, men alle har veldig forskjellig oppfatning av hvilke regler som gjelder. Det blir en individuell vurdering – og derfor et salig kaos i forhold til hva som passer seg eller ikke. I dag kan en t-banetur fra øst til vest være en reise i mange forskjellige menneskers privatliv. Det føles som om de som snakker i mobilen glemmer at det er mange mennesker rundt dem. Vi lever i en mobilboble, og trives i den, til tross for dens gjennomsiktighet.

Hvordan står det så til med følelsen av tilgjengelighet i dag. Er vi glad for den, eller er det en forbannelse? Når mobilen har ringt, og vi ikke har hørt den, er det umulig å ikke vite hvem som har ringt. Det ligger en forpliktelse i et ubesvart anrop om å ringe tilbake. Hva skjer om man ikke gjør det? Hva om mobilen ringer, og man rett og slett ikke har lyst til å ta den? Det er ikke alltid man er i pratehumør – eller ønsker kontakt med den som ringer. Kanskje er man på farta, og har ikke tid. Kanskje glemmer man å ringe tilbake. Hvilke signaler sender man til den som ringte?

Blir vi feigere med mobiltelefon? SMS gir mulighet til kjappe retretter uten større forklaring. Det kan være enklere å svi av en kort og kryptisk setning, enn å forklare ordentlig og ta støyten muntlig. Man hører om venner som blir dumpet via SMS, avtaler som brytes, spørsmål som ikke blir besvart. Det er ingen god trend. Man kan være selektiv i hvilke telefoner man velger å ta. Noen tar alle inkomne samtaler, uansett, og sitter i ufrivillig prat med selgere i titalls minutter før de får mannet seg opp til å legge på. Andre velger å ikke svare anrop fra bestemte personer. Hvor mange ganger ringer de før de gir opp, og forstår at deres samtaler ikke er ønsket? Det ligger en feighet i å ikke tørre konfrontere mennesker med noe som er ubehagelig. Med mobilen har man muligheten til å feige ut, om man vil. Betyr det at vi gjør det mer enn vi trodde vi skulle, eller gjelder det kun noen få?

Samtidig mener jeg det må være lov til å ikke være tilgjengelig hele tiden – selv om mobilen er på. Man skal ikke trenge å forklare hvorfor man ikke kunne snakke akkurat da, uansett grunn. Samtidig bør vi være modigere og ta noen samtaler vi egentlig ikke orker tanken på. Vi ønsket tilgjengelighet, men var ikke helt klar over prisen for den. Moralen er at vi bør kjempe for å få tilbake god gammeldags telefonkultur, men med vårt gode verktøy mobiltelefonen i hånden, og de positive mulighetene det medfører.

 

Etter forespørsel ble dette innlegget publisert som på www.nyhetsblikket.no den 09.08.2008.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende