For et par dager siden lå det en artikkel på VG Nett som skriver om at studenter strømmer til for psykologhjelp, fordi pengemangel, forventningspress og mange forpliktelser gjør at studentene har langt oftere psykiske problemer enn resten av befolkningen.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=525109

Jeg husker min egen studietid. Fordi jeg hadde flyttet hjemmefra da jeg studerte, var det dyrt å bo og leve, og studielån og stipend dekket minimalt av disse utgiftene. Jeg jobbet mange kvelder/netter i uken for å oppnå enn inntekt det var mulig å leve av. Ofte gikk jeg nattskift – og dro rett fra jobb til skolen. De fleste av mine medelever hadde jobb ved siden av, og mange av oss jobbet mer enn forsvarlig med tanke på at vi skulle gjøre det bra på skolen. Det gikk greit, og jeg fullførte skolen med gode resultater, men jeg husker det var en slitsom tid.

De som bodde hjemme under studiene, eller hadde pengesterke foreldre som betalte mye av gildet, hadde det mye bedre. De hadde god tid til skolearbeid, og hadde i tillegg mer fritid, større sosial frihet, samt mulighet til å hente seg inn. Ikke alle har mulighet til å bo hjemme hos foreldrene sine når de studerer, og ikke alle er prisgitt pengesterke foreldre. For disse kan en studiesituasjon være en tøff periode i livet.

Vi bor i ett av verdens beste og rikeste land. Derfor forundrer det meg at det ikke finnes bedre ordninger for de som vil studere. Landet høster godt av at innbyggerne har utdannelse og bidrar godt i arbeidslivet i alle årene etter studiene. Ville det ikke vært en innbringende ordning på sikt dersom landet kunne bidra med bedre låneordninger og mer stipend til studentene?

Studielån og stipend har økt satsene en god del siden jeg studerte, og stipendandelen har økt betraktelig. Studentene i dag har et bedre utgangspunkt enn de som studerte før dem. Likevel sliter også dagens studenter. Er ikke dette et signal om at noe bør gjøres?

Dersom studenter sliter psykologisk allerede i studietiden – hvordan vil deres fremtid bli? Er det disse som kommer til å toppe sykefravær- og trygde-statistikker i fremtiden?

Å bedre studielån- og stipendsatser er en investering i fremtiden. Det er jeg overbevist om. Det vil koste samfunnet der og da, men på sikt vil en større andel utdannede mennesker generere store verdier tilbake til samfunnet. I en tid der en stor prosent av befolkningen av forskjellige årsaker ikke er i arbeid, trenger vi utdannede, arbeidssomme mennesker som bidrar økonomisk til samfunnet.

Jeg ønsker et samfunn der den som vil skal kunne studere, uansett livssituasjon eller personlig økonomi. Det skal også være mulig å ta en ny utdannelse i voksen alder. Det blir feil for meg at de som ikke er pengesterke, eller har en pengesterk familie, ikke skal kunne utdanne seg som de vil og få arbeide med det de ønsker.

Mange ønsker å utdanne seg til et nytt yrke, men har ikke mulighet av økonomiske årsaker. Det finnes mange ekspempler på mennesker som f.eks. av fysiske årsaker ikke lenger kan utføre det yrket de har utdannet seg til. Som en følge av dette havner mange i trygdesystemet. Ville det ikke vært bedre å gi disse menneskene en mulighet til å ta ny utdannelse, slik at de kan fortsette i arbeidslivet – men med et yrke som passer kroppen bedre? Jeg vet det finnes attføringsordninger, men veien dit er lang, og mange faller ut av arbeidslivet lenge før de kommer dit.

Med bedre låne- og stipendordninger, og en enklere vei til nytt yrke, er jeg overbevist om at vi ville hatt flere i arbeid, flere fornøyde arbeidere, samt en mye penere trygdestatistikk enn den vi har i dag.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er sliten. Jeg sitter her foran tastaturet og jobber hardt for å ikke sovne, og det på et tidspunkt jeg vanligvis er våken og kvikk. Det prikker under huden, akkurat som sekundene før man sovner. Det kjennes ut som om kroppen min holder på å gå i en slags dvale. Jeg kjenner jeg er en smule amper og ukonsentrert, det er en stor klump i magen min og hodet verker.

Jeg har ikke jobbet hardere eller lenger enn jeg pleier, og fritiden har ikke vært fullbooket. Jeg er glad i livet mitt og menneskene rundt meg, og jeg har det bra. Hvor kommer denne utmattelsen fra?

Man kan skylde på høstgufs og dårlig vær, men sannheten er at jeg ikke finnes værsyk. Jeg vet hvem jeg skal legge skylden på. Skylden går til kjipinger. Tro meg, de finnes, og det er mange av dem.

Hva jeg mener med kjipinger? Det er de menneskene som suger all kraft ut av deg. Det kan skje på mange måter. Her er den varianten som sliter ut meg for tiden:

Den siste uka har vært preget av at noen har behandlet mennesker jeg liker på en særdeles dårlig måte. Jeg kjenner det koker i meg av sinne og skuffelse. Samtidig lurer jeg på hvordan enkelte kan holde på sånn uten å forstå at de er direkte kjipe? Hva slags glede gir det noen å behandle andre dårlig? Jeg forstår det virkelig ikke. 

I tillegg til at noen bukker under andres kjipe opptreden, påvirker det oss rundt. For hver urettmessighet eller dårlig behandling noen av de jeg bryr meg om blir utsatt for, jo dårligere føler jeg meg. Jeg kan kjempe for dem med nebb og klør, men uansett utfall av kampen, blir jeg ikke kvitt den ekle følelsen. 

Det sies at man ikke skal ta andres sorger inn på seg, men det har seg nå sånn at jeg er et følelsesmenneske. Jeg er opptatt av rettferdighet og menneskelighet. Jeg liker ærlighet. Jeg sørger med de som lider under andres kjipe handlinger, men samtidig tar jeg det til mitt bryst, og blir i noen tilfeller fysisk dårlig av det hele. En jentegreie, vil sikkert noen påstå. Selv mener jeg det er menneskelig.

Har man ikke evnen til å ta innover seg andres sorger, mangler man ett eller annet fundamentalt. Mennesker burde hatt empati installert som standard, men det virker som noen glippa på fabrikken da vi ble produsert.

Det har vært flere tilfeller rundt meg i det siste, der kjipinger har gjort sitt inntog. Hvert eneste tilfelle berører meg. Resultatet er denne dvaletilstanden jeg går i. Jeg gjør det jeg må, men resten av tiden luller jeg rundt og føler meg sliten og trøtt. Men jeg klarer ikke stenge av, klarer ikke å slutte å bry meg, så jeg håper kjipingene kan ta seg en liten pause, stramme seg opp og bli litt greiere, slik at jeg kan nyte den lykken jeg har i mitt eget liv, uten å måtte bli dårlig av å se hva enkelte må gå igjennom av dritt pga. kjipinger.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er mye vakkert og mindre vakkert i vår verden. Hva som er hva er opp til hvert øye å bestemme.

En morgen jeg ruslet til bussen for å dra på jobb, gikk jeg tilfeldigvis forbi et kumlokk. Jeg legger vanligvis ikke merke til kumlokk, men denne dagen var et unntak. 

Hvorfor, ser dere her:

Det var nok noen av nabolagets barn som følte for å pynte opp litt, og resultatet ble riktig så friskt og fargerikt.

Jeg ble glad da jeg så det, og det var da jeg begynte å fundere på hvordan verden ville sett ut om barna fikk bestemme.

Jeg har en følelse av at det ville blitt en mye mer fargerik og variert verden, en verden med rom for individualitet og friske innslag. Kanskje kunne man gått en trist bygate med et stort smil om munnen, nettopp fordi det triste ikke var trist lenger, men kulørt av barns tanker og innspill i visuell form.

Det hadde vært gøy å dra med barn i byplanlegging. La dem få prøve seg som idéskapere, også kan de voksne stå for budsjetter og utførelse. De voksne skulle ikke blande seg inn i det funksjonelle og visuelle, men måtte selvsagt tatt hensyn til visse grenser i forhold til budsjetter og hva som er praktisk mulig å få til. Barns idérikdom har en tendens til å ta av om de får fritt spillerom – og det er akkurat det som er så fantastisk! De har ikke de hemningene vi voksne ofte har.

Det kunne blitt en spennende bydel.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg legger merke til at interessen for alt som kan oppfattes som miljøbevisst har aksellerert i disse tider. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på all den fokus miljøet har vært viet i senere tid.

Det diskuteres heftig hva som er miljøbevisst eller ikke, og de fleste av oss forsøker gjøre vårt, selv om det til tider kan være noe halvhjertet. Det holder liksom ikke å bare resirkulere papir… til tross for at vi følte oss veldig flinke og miljøbevisste den gangen resirkuleringen fikk fart på seg, og "alle" følte at de måtte gjøre det.

Nå har det kommet nok et miljøtiltak, og denne gangen med et snev motekrydder. Sist jeg leste et dameblad var det viet en hel side til handlenett. De er et alternativ til plastposene vi benytter når vi handler i butikkene. I bladet var det presentert mange varianter, den ene mer moteriktig enn den andre, og i mange forskjellige prisnivåer. De så ikke så veldig praktiske ut med tanke på form og størrelse, men fjonge (og dyre!) var de, ingen tvil om det.

Et par dager senere var jeg i en Kiwi-butikk, og der solgte de "poser" i sterkt og vannavstøtende stoff. Knallgrønne og enkel design. Det var da jeg smeltet. De hadde form som en dagligvare-pose, hanken var god og størrelsen var stor og romslig. Den kosten bare 16 kroner. Med denne er det dessuten slutt på at pakkene med revet ost skjærer opp posen, og posens hank er myk og god og skjærer ikke inn i hånden slik plastikposene gjør.

Jeg har begynt å bruke min nye stoffpose, og er veldig fornøyd med den. Først og fremst er det ikke like pinlig i butikken lenger, for tidligere glemte jeg alltid å be om pose, og når jeg sto der bak og skulle pakke varene måtte jeg pent spørre om å få en. Kassahjelpene trodde ofte det var taktikk for å slippe å betale for posen. Stakkarene visste selvsagt ikke at jeg bare er veldig svimete. Dessuten føles det merkelig å skulle spørre om noe man (tidligere) var nødt til å kjøpe for å få varene med seg hjem. De burde spørre oss i stedet – før vi står der bak med varer uten pose(r) bare fordi vi er en smule bevisstløse i gjerningsøyeblikket.

Kiwi-posen min har tjent seg inn allerede, og en annen fordel er at vi slipper havet av plastposer i skapet som vi aldri rekker bruke opp. Posene kommere raskere inn i hus enn de rekker å gå ut igjen som søppelposer.

Først var jeg litt skeptisk. Jeg tenkte på gamle damer med handletraller og var redd for å føle meg som en kjerring som tviholdt på "nettet" mitt – eller at jeg var gjerrig og ikke gadd betale en lusen femtiøring for en pose. Etter å ha lest damebladets motenettopplag, synes jeg kanskje det ble litt latterlig å gjøre mote ut av noe så kjedelig som handleposer. Men etter å ha tenkt meg om litt, synes jeg dette er et bra tiltak. Å spare 3-400 plastposer i husholdningen i året er en liten miljøgevinst (og pengegevinst), men små gevinster er bedre enn ingen gevinster. Alle monner drar, som det så populært heter.

Dog, som den rocka, småalternative berta jeg er, nekter jeg å tasse rundt med en motepose. Kiwis grønne holder fint for meg. Praktisk er den! Så får andre interesserte ta seg av moteposene og snobbe rundt med dem. De får bare plass til en yoghurt og banan oppi dem uansett, og det kunne man like gjerne holdt i hånden på vei hjem.

Man kan diskutere reklameeffekten av dagligvarekjedenes egne stoffposer. Men vi fikk jo reklame på plastposene også, så der ser jeg ingen forskjell. Jeg har et Kiwi-nett, men butikken nærmest meg er en ICA, og jeg handler selvsagt oftest der. Er det kult å markedsføre Kiwi, når jeg ikke har noen slik butikk i nærområdet? For å være ærlig bryr jeg meg ikke. Jeg tror ikke reklamen på poser har så mye å si. Man handler der hvor det er praktisk, eller hvor man får de produktene og prisene man vil ha, uansett hvilken pose naboen går rundt med. For meg har det mer å si hvordan stoffposen er formet, hvor sterk den er og hvor god den er å bære.

Jeg anbefaler alle å bruke disse flerbruksposene, være seg motevarianter eller de enkle som dagligvaren selger. Nok et museskritt i retning en mer miljøbevisst tilværelse. Også museskritt går fremover.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De varmeste sommerdagene er over, i alle fall her i Oslo, og de fleste synes nok det er godt at gradestokken har krøpet noe nedover. Det føles friskere ute, og temperaturen er nå passe behagelig for oss nordboere.

Det er da det føles ekstra kjipt å bo i en bygning hvor de holder på med fasadeoppussing og utbytting av balkonger. I flere måneder har vi hatt stillas stående, og det meste av tiden har stillaset vært plastet inn. Plasten skal verne arbeiderne og bygningen for regn. Ulempen er at det blir uendelig varmt i vår lille ettromsleilighet.  Spesielt ille var det de varmeste ukene i sommer, da Oslo nådde rekordhøye temperaturer.

Temperaturen falt heldigvis litt etterhvert, og vi øynet håp om mer levelige forhold innendørs. Men for et par dager siden plastet arbeiderne vinduene våre, med det resultat at vi ikke kunne åpne vinduene. Null luft, og uendelig varmt! Selv lufteluken ble plastet inn, så i praksis har vi null kilde til frisk luft.

Etter ett døgn på denne måten, vurderte vi seriøst å bo hos noen andre midlertidig, men det ble med tanken. Som en nødløsning holdt vi døren til oppgangen åpen, og mange av de andre beboerne gjorde det samme i håp om å få ørlite luft via oppgangen. For oss som bor i øverte etasje ble effekten liten. Dessuten ble det lite privatliv på denne måten. Alle naboene kunne se og høre hva alle drev med. Jeg og samboeren min røyker, og var redd dette skulle plage andre beboere. Uten luftemuligheter gikk røyk, matlukt, fukt fra dusj osv. rett ut i oppgangen. Men vi kaller det unntakstilstand. Det er prekært å få oksygen inn i leilighetene sine!

Vi har fått låne tre vifter av venner, i tillegg til en vi har fra før. Nå står de i hvert sitt hjørne av leiligheten og skaper illusjonen av frisk luft. Det hjelper litt på klamme kropper. Men til tross for heftig viftesnurr, har det kun senket temperaturen med en grad. Vi har målt 35 grader i leiligheten – og det på en regnfull, overskyet dag. Vi går med konstant hodepine pga. tung luft, og alt føles klamt og fuktig.

I går hadde vi gjester, og situasjonen ble uholdbar. Selv med alle viftene i aksjon, og inngangsdøren åpen, ble vi klamme og varme, og hodepinen dundret. Vi var fjollete og ukonsentrerte. Iskald pils lesket noe, men til slutt ble vi rampete. Vi knuffet til et vindu så hardt vi bare klarte, slik at noe av plasten løsnet. Deretter stakk vi små hull i plasten med fingrene. Det var så vannvittig godt med den minimale friskluften som kom inn, og vi ble så rusa på oksygen at vi tok tak og rev av en drøy flik. Luft! Hvem kunne tro at man kunne bli så gira på noe man vanligvis tar som en selvfølge!

Da vi våknet i dag (ganske sent, for vi har ferie nå) hadde arbeiderne reparert herjingene våre, men vi la merke til at de hadde "slurvet" litt, og at plasten ikke dekket 100%. Utenfra ser jeg at dette er tilfelle i flere vinduer i andres leiligheter. Kanskje har arbeiderne forstått at beboerne sliter? De større leilighetene er gjennomgående, så når de er plastet på ene siden, kan de lufte på den andre. Dette går ikke for oss som bor i ettrommerne. Arbeiderne var kanskje ikke klar over dette, men har skjønt det nå? Jeg lurer på lovligheten av å tette igjen alle luftkilder til leiligheter i en bygning. Er det noen som vet noe om dette? Det må da finnes andre metoder å beskytte vinduer på enn å tette dem fullstendig? I dag finnes vanntette materialer som likevel lar luft slippe gjennom. Er det muligens for dyrt å bruke slike materialer?

Vi er nå på tredje døgnet, og plasten er der fremdeles. Ingen vet hvor lenge den skal være der. Aldri har jeg vært så glad for overskyet vær og lavere sommertemperaturer som jeg er nå. Hadde det vært knallvarmt ute nå, kunne vi ikke bodd her.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende