"Men jeg snakket jo med ham i går!" sa kollegaen min, rett etter å ha fått budskapet fra meg om at en annen kjær kollega døde kvelden før. Mistroen sto i ansiktet hans. Han kunne ikke være død, for han var jo her i går…

Han jobbet og sto på, spøkte og skravlet smilende med kollegaene sine i lunsjen. Alt var vanlig – en helt normal dag på jobb. På kvelden var han plutselig borte. Det er uvirkelig.

Hva hadde man tenkt, da man surret rundt og gjorde de daglige ting, om man visste man skulle bli borte noen timer senere?

Jeg minner meg selv om at det gjelder å leve nå – akkurat nå – for om litt kan det være for sent.

Brå dødsfall får meg alltid til å tenke på hvor skjørt livet er. Når tilsynelatende helt friske, unge mennesker plutselig faller om og dør momentant, helt uten forvarsel, er det en tankevekker på hvor fort alt kan forandre seg. Det kan gjelde en selv, eller noen i nærmeste familie eller omgangskrets. Tanken gjør meg redd og på grensen til småparanoid. Hva om jeg eller noen jeg er glad i går med en tikkende bombe i kroppen, helt uten å vite om det? Eksempler er blodpropp og hjerteinfarkt – to ting som kan slå deg ut på sekundet, ofte uten forvarsel om at noe er galt med en. Skremmende.

Jeg har jobbet sammen med avdøde siden midten av nittitallet, fordelt på to arbeidsplasser. Vi kjente ikke hverandre personlig, men vi har vært en del av hverandres jobbhverdag i årevis. Slik sett virker det nært, selv om han ikke var en nær venn.

Mine tanker og min medfølelse går spesielt til avdødes kone og barn. Familien var i utgangspunktet i en veldig vond og vanskelig situasjon (bl.a. pga. hans kones kamp mot livstruende sykdom), og får nå dette på toppen av det hele. Det er grusomt å tenke på alt det forferdelige denne familien må kjempe seg gjennom.

Livet er ikke bare skjørt, det er til tider også blodig urettferdig. En påminnelse om denne urettferdigheten gjør meg trist og sinna. Dette er skyggesiden av livet, noe vi helst ikke vil tenke på – for plutselig å få det kastet det på oss, som en stygg påminnelse om at vi lever på lånt tid.

Vi får leve vi som er heldige å få være her fremdeles, og gjøre hver dag, hvert sekund, til noe godt for oss selv og de rundt oss. Leve i nået. For her og nå er egentlig alt vi kan være sikre på. Det gjelder å dra ut lykken av hvert sekund, fokusere på det som gir oss glede, og har fred med oss selv og de rundt oss hver eneste dag.

Takk for alt – og hvil i fred, kjære kollega.
Det er tomt på jobb i dag, og vi savner deg allerede, alle sammen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende