Solvegg, pils, gode venner… Vi har det ikke vondt her på fjellet akkurat.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå som jeg endelig har fått surret til meg tid på bloggen igjen, ser det ut som jeg må ta en ny (men forhåpentligvis liten) pause.

I morgen stikker jeg på påskeferie på fjellet, noe jeg gleder meg veldig til. Eneste skår i gleden er at iMacen min, den jeg akkurat har fått tilbake fra service, har kollapset. Den er ikke mulig å starte opp. Den var veldig ustabil etter service, og i går var det full stopp. Jeg har forsøkt diverse nødprosedyrer uten hell. Jeg rekker ikke få ordnet opp i dette før ferien, og antar den må inn på service igjen, og da blir jeg uten maskin leeeeenge. Sist tok det over en måned! Jeg er superfrustrert, for det var aldri noe hardware-problem med maskinen, og jeg hadde ingen tekniske problemer med den i tiden før jeg sendte den på service. Leverte den inn pga. feil med skjermen (skjerm integrert i maskinen). Maskinen er bare ett år gammel. Etter service har det vært det reneste tullball med omstarter, rare lyder og merkelig maskinoppførsel. Lurer på hva de har gjort med den? Den kan jo ikke bli sånn av seg selv…

I påskeferien blir jeg uten nettforbindelse, og når jeg kommer hjem blir det å dra frem den slitne, supertreige laptopen min igjen. Da blir det litt så som så med blogging. Men jeg skal prøve å ikke la iMac-savnet ta repern på meg, og skjerpe meg og prøve å få blogget litt på det gamle makkverket av en maskin. Litt blogging er bedre enn ingen blogging.

Jeg tar med laptopen på påskeferie og bruker den som skrivemaskin. Kommer jeg på noe lurt å skrive, knatrer jeg det ned, også får jeg poste dem siden. 

Deilig påskeferie skal det bli, selv om iMac-monstrumet prøver å gjøre meg mindre glad. Gleder meg til å være sammen med kjæreste og venner, spille spill, skrive, lese, sove mye, gå turer, spise og drikke godt, le og ha det moro, og virkelig bare slappe av. 

GOD PÅSKE TIL ALLE! 

I´ll be back!

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det hender jeg har en pose sukkertøy eller noe annet snop liggende på jobben. Ofte åpner jeg posen eller esken på slutten av dagen, når jeg er litt sukker-sugen og vil ha en dose kunstig energi for å holde ut tempoet resten av arbeidstiden.

Når jeg kommer på jobben morgenen etter, er posen så godt som tom. Vanligvis ligger det ett, kanskje to, sukkertøy igjen. Jeg har fundert på hvem som er så frekke å spise opp hele posen. Jeg er ikke gjerrig, men det er kjedelig å gå fra en nesten full pose, og bare fått ett sukkertøy selv dagen derpå, spesielt når dette er av gjentagende karakter.

Men nå har jeg funnet ut av godterimysteriet. En av mine kolleger kjøpte en stor pose drops i går. Hun spiste litt, delte, men posen var stor, og det var mye igjen da hun dro hjem fra jobb. Jeg jobbet overtid, og var alene inne på avdelingen. Rett som det var kom det andre kolleger innom. En selger skulle legge en ny ordreseddel på bordet til en av oss. Det knitret i sukkertøyposeplast. "Jeg tar en, jeg!", sa han. Han tok sikkert to, etter sukkergliset å dømme. Noen minutter senere kom en annen kollega oppom for å fikse noe. "Oj, hun har tyrker-drops jo! Jeg tar en jeg!". Sånn fortsatte det. Folk kom innom, og alle tok drops. Da jeg etterhvert skulle pelle meg hjemover, tittet jeg på posen, og der var det ikke store greiene igjen.

Fenomenet er enkelt. Alle som tar "bare en" tror de er den eneste som forsyner seg. Neste person som kommer, vet ikke hvor mye det var i posen i starten, og tror at ett sukkertøy i minus, det merker hun neppe. Men på en sterkt trafikert avdeling som oss er en slik pose fort borte dersom alle forsyner seg med "bare en". Til slutt er det bare ett sukkertøy igjen, og det er det ingen som tør å ta. Det er for grådig, på en måte….

Moralen er: Ligg unna sukkertøyene mine! Kom gjerne å spør om å få når jeg er på plassen min, men i mitt fravær, ligg unna. Jeg vil ha noen jeg også!

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(Dette innlegget ble publisert på www.nyhetsblikket.no 13.03.2008 etter forespørsel fra redaktøren) 

Et land fullt av herlige, Norges herligste! (Takk til Ylvis-brødrene)

Jeg har over en periode sett et knippe episoder av serien "Norges Herligste" på TV-Norge, og i kveld så jeg reprisen på avslutningsgallaen, der det storslått ble delt ut priser for deltagernes ymse personligheter, påfunn og kvaliteter.

Mens jeg fnisende iakttar gullklipp fra episodene, samt reaksjoner på prisene som blir uttdelt, får jeg tanker om at dette er mennesker slik de bør være. Vi kan fnise av de rare påfunn, merkelige bekledninger, snåle samlemanier, usedvanlige hobbier osv., men faktum er at originale mennesker som disse deltagerne burde fnise av alle de kjedelige A4-folka, fremfor at A4-hordene ler av de originale.

Gallaen var fullspekket av kjendiser, men deres tilstedeværelse og opptreden druknet i havet av store personligheter i form av programmets deltagere. Hvor spennende blir f.eks. en overstylet fashionekspert, en eks-modell, en puppe-synge-dame, en gammal politiker, en som bare er kjent for å være kjent m.fl. i dette havet av spennende "hverdagslivets" personligheter? Det er kjendisene som blir de grå musene i denne settingen.

Underveis i showet ser man enkelte kjendiser knekke sammen av latter over "raringene". Jovisst, jeg lo godt selv jeg. Jeg lo fordi de var morsomme og spennende. De ga meg varme. Men kjendisene ga meg en følelse av at de synes deltagerne var pinlig snåle. Men hva er pinlig med å være snål? Hvorfor blir noen flaue på andres vegne, bare fordi de ikke er som alle andre? Burde vi ikke reise oss i honnør i stedet? Hva har f.eks. kjendisen som bare er kjent for å være kjent å være stolt av? Hvorfor ser folk på henne som noe stort, samtidig som de ler av mannen som knyter trær? Hun soler seg i en glans som ikke varer for alltid, han knyter trær for å få gode spaserstokker når han blir eldgammel og dårlig til beins. Jeg synes det står mer respekt av treknytingen enn av å glinse i en glans som skinner ut fra ikkenoe.

Vi trenger mennesker som er seg selv, mennesker som tør krysse grenser så lenge de er til glede for seg selv og andre. Den selvsikkerheten slike mennesker har, bør mange misunne dem. Hvor selvsikker er en person som kler seg slik alle andre gjør, i redsel for å skille seg ut? Sistnevnte vil nok kategorisere en som kler seg særdeles alternativt for sprø eller riv ruskende gal, kanskje t.o.m. oppmerksomhetssyk. Men de fleste som er supersære i "vanlige" folks øyne, er bare seg selv. Ofte ønsker de ikke oppmerksomhet, selv om det kan være vanskelig å unngå. Som vinneren av prisen "Norges Herligste" sa i sin takketale: "Jeg håper dere glemmer meg."

Hvilken rikdom disse menneskene sprer rundt seg! Originale mennesker har så mye å gi av seg selv, og det blir aldri kjedelig å være i nærheten av dem. Hvorfor kjøpe en sjokoladeeske hvor alle sjokoladene smaker det samme. Du vet det er godt, men hvor spennende er det i lengden? Går man ikke lei til slutt? Og selv om naboen eller bestevenninna liker akkurat den sjokoladen – er du nødt til å spise den selv? Er det ikke bedre å kjøpe en eske med assortert fyll? Kast arket med beskrivelse av hva som er i hvilken sjokolade, og la deg overvelde av overraskelser og glede! Man kan risikere noen vonde, men alle de overraskende, overjordisk deilige burde være verdt det. En søt og klissete metafor, jeg vet, men dere ser poenget?

Jeg har alltid trives best med mennesker som skiller seg ut i mengden, de som nekter å være grå mus og la seg styre av hva alle andre mener. Det er utrolig givende med mennesker som er uforutsigbare i tankesett og handlemåte, de som kommer med de rareste utsagn og de sprøeste idéer. Jeg ler med dem, ikke av dem. Og innerst i ethvert originalt hjerte, ligger noe alvor. Det kan være evnen til å glede andre som trenger det, å gjøre noe godt for noen som har sterkt behov for det, å formidle et budskap som trengs å høres. Menneskelighet. Det ligger menneskelighet der inne.

Jeg vil takke Ylvis-brødrene for at de gjennom sin programserie og avslutningsgalla gir honnør til mennesker som tør å være seg selv og stå for den de er. Her i kalde nord er det godt med en påminnelse om at denne type mennesker finnes – og det er mange av dem. Ved å ha satt fokus på at alternativt og originalt kan være en bra ting, håper jeg flere der ute velger å le med de originale – og ikke av dem. For meg blir disse originale sjelene et vitnesbyrd om at vi kanskje ikke er så A4 og kalde her i landet som jeg har trodd. Om 95% av landes innbyggere likevel er kalde, kjedelige mennesker, har vi likevel en liten prosent sjeler som gir håp om at det er rom for det som er annerledes, og at det varmer. Det holder for meg.

Jeg håper programserien ikke fører til at disse herlige nå blir superkjendiser. Å formes av media, å spille og harselere rundt deres personligheter, å gjøre de til klovner – jeg er redd en slik medfart kan være ødeleggende på sikt for de det evt. vil gjelde. Men noe sier meg at dette er såpass sterke personligheter at de ikke vil la seg kue av media. De er seg selv, og takk og lov for det. Slike mennesker burde være en inspirasjon for alle til å ikke gå i andres fotspor, ikke kopiere de nærmeste, å tørre tenke og handle originalt, å finne styrke til å være seg selv. Da blir man et mye rikere menneske, det er jeg overbevist om.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende