Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tror de aller fleste av oss har trodd på julenissen en periode i livet. Det var den gangen vi var små, uskyldige, blåøyde og bekymringsløse. En herlig tid! Vi visste det ikke selv, hvilken skatt vi hadde – det å kunne tro hemningsløst på noe. I voksen alder tar skepsis og virkelighetssans over, og noen ganger går det så langt at vi ikke tror på det som er rett foran nesa vår engang. Det er godt å ha noe å tro på, og det var ikke noe mindre godt da vi var barn.

Jeg husker mamma fortalte hun hadde fått usynlig blekk av julenissen. Med det skrev vi ønskelister på veggen. Det var ufattelig moro å skrive på veggen. Til tross for at blekket var usynlig, fikk jeg en følelse av at vi skrev på ordentlig, og det fylte meg med fryd. Noe vanligvis ulovlig ble plutselig høytidelig, spennende og moro. Hadde jeg skrevet på veggen utenom juletider og med vanlig penn, hadde det nok vanket husarrest til jeg ble tretti…

Vi satte alltid grøt på loftet til nissen kvelden før julaften. Vi var like forbauset hver morgen vi så at nissen hadde spist opp all grøten i løpet av natta. Vi hadde også julestrømper på dørhåndtaket inn til rommene våre, vi ungene. Natt til julaften, etter å ha spist grøten sin, kom nissen og fylte strømpene våre med godteri, frukt og kanskje også en liten gave. Det var alltid stor stas å våkne om morgenen julaften og se hva som lå i strømpa. Deretter var det å tasse inn i stua og se julete tegnefilmer på svensk TV (vi hadde jo ikke det gode kanaltilbudet den gang som nå, men svensk TV sviktet ikke barna i julen) og spise godteri før frokost. Også en ulovlig ting som plutselig var lovlig, bare fordi det var jul.

Jeg husker jeg var litt redd nissen, men samtidig fylt han meg med stor glede og forventning. Jeg sov alltid som en stein når nissen kom. Jeg turde ikke være våken de nettene, for jeg hadde nok vært for redd til å si hei når han sto der og fylte strømpa mi.

Men så skjedde det, det som bare måtte skje. Jeg fant ut at det ikke eksisterer noen ekte julenisse. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg husker følelsen. En natt til julaften skjedde nemlig det utenkelige. Jeg våknet. Det var noen utenfor soveromsdøra mi. Det kom en lysstrime inn fra gløtten i døra, og jeg kunne skimte en skikkelse. Jeg ble redd, men litt nysgjerrig også. Da øynene hadde vent seg til mørket og lysstrima så jeg det jeg aldri kunne ha forestilt meg i mine villeste barnetanker. Det var mamma som sto der og fylte julestrømpa mi! I løpet av dette lille sekundet raste hele min juleverden.

Morgenen etter, foran TVen med julestrømpene våre, fortalte jeg lillesøsteren min om nattens observasjon. Hun blånektet. Klart julenissen fantes! Hun ville ikke høre på det øret. Jeg måtte ha drømt. Jeg var ganske sikker på at jeg ikke hadde drømt, men hun var så søt der hun satt med sin klokketro på nissen, og jeg hadde ikke hjerte til å ta det fra henne. Selv følte jeg meg underlig og litt vemodig over avsløringen, og jeg ville bare få vekk den rare følelsen og tro på julenissen igjen. Godteriet smakte ikke like godt den jula.

Jeg og søsteren min kjøpte i årevis julestrømper til hverandre etter at vi flyttet hjemmefra. De periodene begge var single, satt vi i hver vår leilighet julaften morgen og spiste julestrømpegodterier og så på tegnefilmer før vi reiste for å feire julaften sammen med familien. Det har vært en hyggelig tradisjon. Nå har hun selv fått barn, og fører tradisjonen videre til sin sønn. Han har mange koselige år fremover, med nissetro, julestrømper og annet kos. I fjor opplevde han sin første jul, og sitt første møte med nissen. Pappaen hans hadde kledd seg opp for anledningen, og da nissen kom var uttrykket til nevøen min ubetalelig. Helt nydelig! Etter en del år med noe ambivalent forhold til jul, kjenner jeg sakte men sikkert at gleden over julefeiringen kommer tilbake.

Vi voksne tror ikke på nissen, men vi trenger likevel å tro på noe. Jeg er overbevist om at det er viktig. De tingene vi får glede av å tro på som voksne, om vi bare tillater oss selv det, kan gi like mye fryd og begeistring som å skrive med usynlig blekk på veggen til nissen, eller få en fullstappet julestrømpe direkte fra Nordpolen. Jeg tror på det gode i livet. Jeg tror på de fine tingene i mennesket. Jeg tror på meg selv og det jeg kan uttrette. Jeg tror på forandring og glede. Jeg tror på overraskelser.

Når sluttet du å tro på julenissen? Husker du foranledningen til avsløringen? Fortell!

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"Hei, snuppa! Har du det bra?"
Klokka var langt på natt og stemmen til kjæresten min var som de søteste karameller i ørene mine. Han jobbet nattevakt, og mens luftlinja mellom oss var bare noen få kilometer, var avstanden i form av savn som om han skulle ringt fra den andre siden av kloden. Å ha en skiftarbeidende kjæreste betyr rare døgnrytmer, merkelig kjærestevaner og mindre tid sammen enn vanlige ni-til-fire-mennesker har. Telefonsamtaler i natten er ikke uvanlig.

Vi småpludra om vanlige dagligdagse greier og flørtet litt som vanlig. Joda, alt gikk fint på jobb. Litt plunder med maskinen, men ellers greit. Jevnt tempo. Ikke trøtt. Burde ikke jeg sove litt snart kanskje? Ikke mange timene igjen til vekkerklokka skulle ringe for min del.

"Duuu…."
Han dro litt på det, og jeg kunne se for meg det varme smilet hans og den lille bevegelsen i panna når han undret seg.
"Vi skal få nye postkasser i gården der jeg bor nå."
"Uhum…" svarte jeg, og tenkte at det var da en litt underlig ting å bry seg med å nevne.
"Vi får messingskilt."
"Fint da," sa jeg, mens jeg forsøkte komme på ett eller annet jeg skulle fortelle ham.
"Det blir med inngravering av navn, og vi må levere en sånn lapp til styret med hva vi vil det skal stå på skiltet," sa han begeistret.
"Ja?" Jeg undret meg, og gliste litt samtidig. Det var noe med tonen hans. Jeg ble nysgjerrig.
Han fortsatte: "Du… siden vi har snakket om at du kanskje skal flytte inn hos meg midlertidig inntil vi finner et felles sted sånn på sikt, så lurte jeg på om jeg kanskje kan skrive på navnet ditt også?"

Der. Fullstendig smelt.
Det er kanskje et halvt år eller noe rundt der til jeg er i hus hos ham – og han, den søteste, varmeste, herligste personen i mitt liv gleder seg så mye at han ønsker å få navnet mitt gravert inn i messingskiltet på den nye postkassa et halvt år for tidlig. Jeg følte glede og kjærlighet i hver nerve.

"Ja," svarte jeg entusiastisk. "Det kan du gjerne gjøre."

"Fint," svarte han. "Jeg har allerede satt på navnet ditt og levert inn lappen."

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag ønsker jeg mine lesere velkommen til forfatterbloggen for å lese min presentasjon som medskribent der:

http://www.vgb.no/19482/perma/267007

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En ung gutt myrder medelever. Det påpekes at gutten hadde spilt krigsspill dagen før drapene, og det insinueres at dette er en årsak til at gutter myrder.

En annen ung gutt hører på Marilyn Manson kvelden før han dreper en kamerat. I ettertid er media fylt av anklager mot musikken til Marilyn Manson og mot goth-miljøet. Gutten kledde seg sort, og ble påstått å være en gother som hørte på goth-musikk. At klærne til gutten ikke var goth og at Marilyn Manson ikke spiller goth-musikk, har gått noen hus forbi.

Om en fyr spiller Ludo og hører på Åge Aleksandersen kvelden før han kverker kona si, betyr det at Ludo og Åge Aleksandersens musikk er roten til alt ondt, og at alle som spiller Ludo og hører musikken til Åge Aleksandersen er i faresonen for å bli mordere?

Hva med alle de millioner av andre i verden som spiller krigsspill, hører på Marilyn Manson, spiller Ludo, hører Åge Aleksandersen eller er en del av goth-miljøet hver eneste dag – hvorfor blir ikke de mordere? Kunne det tenkes at det er en smule korttenkt å skylde på noe sånt?

Ærlig talt. Slike tanker om årsak og påvirkning faller på sin egen urimelighet, og bunner bare ut i ren skjær uvitenhet.

Dette innlegget ble publisert på www.nyhetsblikket.no 21.11.07. 

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har jeg lyst til å gjøre stas på mannen. Dette er en hyllest til alle menn!

Takk for deres evne til å skru sammen møbler uten bruksanvisning. Det er en lettelse at dere stiller inn TVen og videospilleren for oss som ikke skjønner bæret. Takk for snømåking og gressklipping. Takk for nydelige middager dere har servert, spesielt de vi ikke visste om på forhånd. Takk for vin eller noe annet godt i glasset og en romantisk stund. Takk for hyggelige overraskelser. Dere er herlige som står opp tidlig og følger poden i barnehagen før madammen har våknet, eller fordi hun føler seg sliten og vil sove lenge. Takk for at dere tar ansvar. Dere ser så bra ut, være seg dere er dressmenn, handymen, casual, rocka eller hvilken stil som helst. Selv rørleggersprekk har sin sjarm i visse situasjoner. Takk for blomster og sjokolade, og for bamsen dere vant til til oss på tivoli. Takk for at dere kjøpte de gavene damene ikke visste de ønsket seg, men som de ønsket seg inderlig likevel. Takk for at dere elsker oss. Takk for at dere er gentleman når vi er ute, og for at dere behandler familien og vennene deres med respekt både ute og hjemme. Takk for fine samtaler. Det er så godt når dere forstår oss. Takk for at dere er gode venner og familiemedlemmer. Takk for at dere tok oss med på tur og for at vi hadde det så fint. Takk for at dere tar så godt vare på familien deres, vennene deres og de rundt dere. Det er en fornøyelse at dere er flinke med mange fine ting som gjør alt så mye lettere for alle rundt dere. Det er så deilig når dere ordner opp i ting. Takk for at dere snekrer gulv og tak, og takk for gulvvasken. Takk for at dere har godt humør og gjør mennesker rundt dere glade. Takk for nytelse og lidenskap. Takk for deilig humor og guttestreker. Takk for at dere er lekne og gjør morsomme ting sammen med oss. Takk for gøyale fester eller kule turer. Takk for at dere støttet og forsvarte oss når det sto på som verst. Det er vidunderlig når dere er menne-menn, men like vidunderlig når dere viser følelser. Takk for gode råd og hjelp. Takk for skyss hit og dit. Takk for at dere inspirerer andre. Dere lukter manne-godt. Dere er gøyale når dere tuller med oss. Dere er herlige når dere forsøker overbevise oss om noe og gjør det med sjel. Takk for at dere trøster når noe er vondt, og takk for at dere klarer ta i mot trøst når dere har det vondt selv. Takk for at dere hjelper oss å nå målene våre. Takk for engasjement og innlevelse. Takk for at dere er der for oss. Takk for at dere er viktige menn i livet vårt.

Alt ovennevnte er bare en bitteliten brøkdel av hva mannen kan være og hva han driver med. I hverdagens stress og mas er det lett å fokusere på hva mannen ikke gjør eller hva han gjør galt. Tenk heller på alt det fine med mannen, og alt det fine menn gjør rundt oss og for oss hver eneste dag.

Kjenner du en mann du setter ekstra pris på – gi ham oppmerksomhet. Gjør litt ekstra stas på mannen i dag! Han fortjener det!

Fortell gjerne om en viktig mann i ditt liv – og si noe om hvorfor han er en så bra mann.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da er det julebordssesong igjen… på godt og vondt.

Ingenting gir så god julestemning som å samles i et koselig lokale over et godt julemåltid med litt godt i glasset. Sosial ro, god stemning og harmoni. Kos og selskapelighet. Godt humør. Det er i alle fall slik det burde vært.

Erfaringen tilsvarer ofte det motsatte.

Julebord med kollegaer er verstingen. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har opplevd å se gode kollegaer konvertere til monstre. De man anser som snille, dyktige, hyggelige og godt respekterte i hverdagen på jobb, blir plutselig sleske, pågående, kranglete, vulgære, hysteriske, stygge i kjeften osv. så fort de har fått i seg noen glass alkohol på julebord. Noen vorser hardt, og har allerede nådd eklingstadiet når de møter de andre på julebordet.

Så sitter man der da… rundt et bord, og skal ha det hyggelig, også er det noen som fullstendig stjeler all oppmerksomhet ved å være ekle i en eller annen form. Senere, når det skal danses, er det ikke uvanlig at personer tjue-tredve år eldre enn deg er overbevist om at de har draget på deg, og at det å jokke seg inntil kroppen din er et bra sjekketriks. Kolleger utøver utroskap på høyt nivå, og det finnes ikke det stygge man ikke kan si om andre kolleger, sjefer eller forbindelser. Ordene henger løst. Når festen er over, begynner krangling og slossing. Det er ikke få taxi-holdeplasser som har vært åsted for julebordslossing. De som ikke sloss, forsøker desperat sjekke opp alle i køen, eller skriker ut om egen fortreffelighet samtidig som de spyr over skulderen på en eller annen stakkars sjel.

Det virker som det ikke finnes grenser for hva som er lov på julebord, og det hele blir bare veldig, veldig pinlig for de av oss som oppfører oss.

Jeg har fundert på hva som drar frem det verste i mange av disse menneskene. En teori er at mange sjelden er ute ellers i året. Når de først kommer ut, skal de ta av så veldig. Ikke alle tåler alkoholen like bra, spesielt ikke om man ikke rører alkohol resten av året. Dette gir sterke utslag. Det er nok mange som har våknet pinlig berørt dagen etter julebord… En annen teori er at vi nordmenn ikke eier kustus over oss selv når noe er gratis. Spise og drikke så mye man vil. Yay! Drikke til vi mister all kontroll, for det er gratis, det er gratis, tralalla lalla lalla la.

Jeg har hatt nattjobb i storkiosk i julebordssesonger. Aldri har det vært mer spetakkel enn da. Taxi-sjåfører jeg har kjent melder om det samme. De som jobber på utesteder forsøker unngå vakter de verste dagene.

Hva er det med folk som konverterer til disse motbydelige vesenene? Greit at det kan glippe en gang, men når fyllespetakkelet og alt det medfører blir enden på visa hvert eneste år, burde det ikke da være på tide å roe ned på drikkingen? Om man ikke klarer roe drikkingen, er det kanskje bedre å holde seg hjemme?

Jeg holder meg langt unna sentrum nattestid i julebordssesongen. Jeg blir bare deprimert av å se og høre alt som skjer. Jeg deltar på julebord med jobben, men jeg drar alltid hjem om ting topper seg for noen av mine kollegaer. Jeg er der for å ha det hyggelig, men om noen oppfører seg ekkelt er det aldeles ikke hyggelig lenger, og da ser jeg ikke noe poeng i å være der.

En oppfordring til de av dere som føler dere truffet av innlegget mitt – gjør oss alle en tjeneste og ta det litt mer med ro på julebord i år. Det vil alle ha godt av – både deg selv, og de rundt deg. Husk, det kommer alltid en hverdag etter julebordet.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg leste en artikkel i Dagbladet Nett i går som gjorde meg oppmerksom på en ordning jeg ikke har hørt om tidligere, og som jeg føler for å spre videre. Dette fordi jeg umiddelbart fikk stor tro på ordningen. Jeg mener det er viktig at flest mulig får vite om dette.

Ordningen går på at du kan gi mikrolån til fattige. Det er altså snakk om å låne bort mindre summer til folk som trenger det for å drive eller starte små foretak , slik at de og familien kan komme litt heligere ut i livet. Konvensjonelle låneytere tar så mye rente for lån at de fattige ender opp i økonomisk ruin. Med mikrolån har de en mulighet til å klare seg bedre.

Du som privatperson kan låne bort via denne ordningen. Eksempler på de som ønsker mikrolån kan være en person som trenger et nytt dyr til gården sin for å få bedriften til å gå bra igjen, en liten butikk som vil utvide for å tjene mer penger slik at barna kan gå på skole osv. Ofte er det små summer som skal til. To griser i Peru koster f.eks. 64 dollar.

Mange av de som ønsker å starte et foretak får det vanligvis ikke til, da det anses som høy risiko av konvensjonelle lånegivere. Mikrolånsordningen blir deres eneste mulighet til å komme ut av fattigdommen.

De som låner ut gjennom mikrolånordningen har 99.7% sjanse for å få tilbake pengene sine. Det er en utrolig god tilbakebetalingsprosent! Jeg vet ikke hvilke prosenter norske banker har på sin tilbakebetalingsstatistikk, men den er nok langt, langt under 99.7%. Det ser man på alle inkassosaker o.l. – og dette i et land hvor vi har det tilsynelatende veldig godt. De som ikke har det så bra viser seg å være mye flinkere til å betale tilbake. Ved å ta den minimale risikoen med å gi et mikrolån, er du med på å hjelpe mange til et bedre liv.

Dette er såpass nytt for meg at jeg ikke har forsøkt ordningen selv ennå, men om man har en tusenlapp eller flere å avse for en kortere eller lengre periode, høres dette ut som en fin måte å hjelpe fattige på. Det minner meg om det gamle sitatet: "Gi dem en fisk, og de har mat i en dag. Lær dem å fiske, og de har fisk resten av livet". Om en liten lånesum kan få fart på foretaket deres, er de i større stand til å ta vare på seg selv. Dette kan føre til at det trengs færre bistandskroner på sikt.

Med få unntak får du ikke rente på lånet, men jeg synes ikke det gjør noe. Saken er at du med midler du normalt sett bare ville hatt stående på en lavrentekonto, som f.eks. lønnskontoen din, kan være til stor hjelp for andre mennesker. Det burde være belønning i seg selv.

Om du gir mikrolån, vil du stadig få oppdateringer via nett på hva som skjer med foretaket til din lånetaker, både oppturer og nedturer.

Mohammed Yunus og Grameen bank mottok Nobelprisen i fjor for å være den første til å starte denne ordningen.
Er dette noe du kunne tenke deg å være med på?

Kilde:
http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/11/13/518107.html

På denne linken finner du mye mer info, samt linker til de som ordner mikrolån i praksis.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I følge WHO vil KOLS bli den tredje hyppigste dødsårsak i den vestlig verden i løpet av 10-15 år.

I VG Nett Helse står det:
(Kilde: http://www1.vg.no/helse/artikkel.php?artid=185502)

"- Ved å bruke en enkel lungefunksjonstest kunne flere med KOLS vært oppdaget på et tidlig stadium, hevder Høegh Henriksen.

Han mener at norske leger vet for lite om hvordan man bruker en lungefuksjonstester, og at mange lider av at sykdommen oppdages for seint."

Som storrøyker bekymrer jeg meg selvsagt for denne sykdommen – og andre røykerelaterte sykdommer. Om jeg skulle havne i faresonen, vil jeg gjerne vite om det. En lege skal kunne fortelle meg om jeg har en helseskade eller ikke. Det er derfor jeg går til en lege.

Når jeg leser denne artikkelen blir jeg ekstra bekymret. Jeg trodde leger hadde plikt og ansvar nok til å holde seg oppdatert, samt lære nye metoder for å stille diagnoser. Om det som er sitert ovenfor stemmer, tyder det på at legene våre er mindre oppdatert enn jeg trodde. Dette gjør i så fall at færre får stilt sin diagnose, og uten diagnos blir det heller ingen behandling. Det er rett og slett livsfarlig at legene ikke holder seg oppdaterte, spesielt på en sykdom som KOLS hvor sykdomsstatistikken går i taket.

De verste antirøykere vil nok mene at vi som er i faresonen ber om trøbbel, og at vi ikke fortjener bedre. Hvorfor skal legene ta ansvar for oss som ødelegger helsa vår "med vilje"? Det kan nok diskuteres i det uendelige.

Jeg mener alle mennesker er like mye verdt, uansett hvordan de har pådratt seg sykdom. Finnes det metoder for å gi diagnose og behandle mennesker, så skal det gjøres. Det er viktig at alle leger får informasjon om at metodene finnes. Om en lege vet om at det finnes en lungefunksjonstest som kan avsløre KOLS, bør de finne ut hvordan den virker – og bruke den. Det kan redde liv!

Hvor i systemet svikter det? Hva er et som gjør at legene ikke vet om nye testmetoder, og om de vet om dem, hvorfor lærer de seg ikke hvordan de skal brukes?

Fakta om KOLS:
Over 200.000 nordmenn er rammet av KOLS
Bortimot 2.000 dør hvert år av sykdommen
Viktigste for pasienter med KOLS er å slutte å røyke
Drive med fysisk aktivitet
Bruke riktig medisin
Under halvparten av de som har KOLS er diagnostisert

(Hentet fra VG Nett Helse)

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går hadde jeg en skikkelig dårlig dag, og når jeg en sjelden gang har dårlige dager skal det fint lite til for å irritere meg. Denne kvelden ble jeg irritasjonsoffer for emballasje med dumme, ubrukelige åpningspatenter. Dere vet, alle disse pakningene hvor det står "Åpnes her", "Dra her", "Riv her" osv. De som har produsert pakningene har gjort seg mye bry med design på emballasjen, og alt ser riktig så lekkert ut, men det er ikke lekre tanker som romsterer i hodet mitt når jeg river og drar og ingenting annet skjer enn at pakken forblir like uåpnet. Frem med kokkekniven eller saksa. Eneste som funker.

Først skulle jeg åpne en pakke revet ost. "Riv her" står det, og jeg river. Vel, jeg river fliken av (den løsnet lett som en plett, nesten uten kraft) – men pakken er aldeles ikke åpen.

Bogskinkeboksene hadde tidligere en skrudings til å åpne boksen med. Gadd man ikke bruke den, dugde vanlig bokseåpner. Noen genier skulle utvikle noe smartere, og da kom "leverposteibokspatenten" på bogskinkeboksene også. Det er et riv av-lokk med en liten ring man drar i. Tanken er god, men greia er at det ikke er mulig å få opp ringen uten hjelpemiddel, og når du først har fått løftet ringen og drar, så risikerer du å miste et par fingre i det et enormt metallokk spenner seg og krøller seg sammen i det sekundet det løsner fra boksen. Spoing! Flere som har blødd?

Litt senere trengte jeg plastfolie. Hadde akkurat kjøpt en ny. "Riv her" står det optimistisk på den også. I pappen er det små papptagger som skal stå for rivingen. Hm… Dårlig papp, for taggene reiv plasten dårligere enn en hai uten tenner.

Litt senere på kvelden skulle jeg bytte tannbørste. Ny og fancy innpakning. "Riv her". Klok av kveldens tidligere skader, så jeg lenge på emballasjen. Leste. Studerte. OK. Sånn skal det gjøres. River! …nei. Ikke det nei. Det gikk av en halv cm. bakpapp, og det var det. Fingra måtte gjøre jobben. Kuttet meg litt, for pappen var veldig stiv.

Pakninger med kjøttpålegg er av verstingene. Jeg tror jeg har til gode å finne en pakning som kan åpnes slik det er ment, og uten å maltraktere pakningen eller sprute kjøttsaft utover det hele.

Et annet fenomen er åpne-/lukkepakninger. Et kapittel for seg selv.
Eller hva med elektronikk-produkter som er pakket i formet superseig og tykk plast som er sveiset i skjøtene. Ingen åpningspatent overhodet. Saks eller kniv må benyttes – men de klarer knapt trenge gjennom plasten. En øks ville ikke gått igjennom plasten! Emballasjen oser ikke kundevennlig akkurat. Det er kanskje ikke meningen at man skal åpne disse pakningene? Andre avarter av samme problem er spraybokser. Hvor ofte har jeg ikke kjøpt hårspray og bare fått brukt en mikroskopisk del før den fancy "trykk her"-dingsen man sprayer med brekker eller faller av.

Jeg tør påstå at åpningspatentene fungerer på ca. ett av ti produkter. Har de som har produsert pakningene hatt en dårlig dag også? Hvorfor virker disse patentene så dårlig?

Er det de som har designet pakningene som vet for lite om produksjon og ferdiggjøring av pakningene? Er det ting de ikke har tatt hensyn til fordi de ikke vet om fellene i produksjonen?

Er det noen som blir overstyrt av ledere som sier at sånn og sånn skal vi ha det, til tross for advarsler fra de som produserer om at det kan gå dårlig om de gjør det på den måten?

Er det produsenten av matvaren som overstyrer alle som har med produksjon av pakningene å gjøre? Nekter de å høre på råd?

Er det fabrikkene som produserer pakningene som gjør feil i form av f.eks. for mye varme på skjøter o.l. Noe som teoretisk sett skulle blitt bra, blir ikke bra i produksjon fordi noen er sløve på jobben, eller verre – inkompetente?

Når uhellet først er ute, og en pakning ikke fungerer optimalt – hvorfor gjør ikke produsenten noe med det?

Er de rett og slett ikke klar over at disse hersens patentene fungerer ekstremt dårlig?
Er vi forbrukere for lite flinke til å si i fra?

Hva med handikappede, eller de med gikt og leddgikt og andre bevegelseshemmede sykdommer? Om vi friske ikke klarer åpne en pakning lett som en plett, hvordan får de åpnet emballasjen sin?

Det er ikke meningen å dømme noen – jeg bare undres veldig mye over dette fenomenet. Flere enn meg som lurer på årsaken? Hva er den verste åpne-patenten du vet om (konkret produkt)? Har du skadet deg på dumme patenter av den håpløse typen? Er du bevegelseshemmet – i så fall, hvilke triks har du for å få åpnet slike håpløse pakninger?

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende