I dag har jeg lyst til å fortelle dere om Erik, en mann jeg kjente i mange år, men som jeg dessverre har mistet kontakten med. Jeg skal fortelle dere hvorfor senere.

Erik var en god venn. Jeg husker ham som en person med bøttevis av humor og som så lyst på det meste. Han oste av engasjement og elsket å diskutere. Han smilte og var positiv, til tross for sykdom og tøffe tak i livet. Sist jeg så ham bodde han i ett av byens beste strøk.

Erik er uteligger og alkoholiker.

Bildet er googlet og hentet fra www.sublimephotography.co.uk.

Motiv: Hjemløse i Covent Garden, 1994.

(Jeg har sittet å tenkt litt på om jeg skal skrive "er" eller "var", for faktum er at jeg ikke vet om han lever lenger. Jeg velger å bruke "er" i håp om at han fremdeles flyr rundt og sjarmerer folk med sitt blide fjes og hyggelige vesen.)

Sist jeg snakket med ham var han godt over femti og hadde vært gjennom en tøff hjerteoperasjon. Rekonvalensen besto av å løpe rundt ute i all slags vær og sove på bakken. (For de som leste innlegget mitt i går, var det Erik jeg refererte til da jeg nevnte ham som ble frastjålet soveposen sin hele tiden. Vi snakker lavmål – å stjele fra en uteligger!) På dette tidspunktet hadde Erik bodd på gata i 15 år. Hans "bolig" var en plass i parken, et sted i parken hvor han fikk beskyttelse for vinden, uansett hvilken vei det blåste.

Jeg hadde ekstrajobb på 7/11, like i nærheten av der Erik holdt til. Jeg jobbet ofte natta, og rett som det var kom Erik innom. Han pleide å hjelpe meg litt der med å roe fulle eller kranglete folk, vaske gulvet o.l. Dette var noe han tilbød seg helt frivillig, og jeg takket ja fordi jeg skjønte det betydde mye for ham å få lov. Denne tilliten fikk han fordi han helt uoppfordret gjorde veldig mange bra ting for oss som jobbet der i løpet av disse nattskiftene. F.eks. om en kunde knuste en flaske på gulvet, løp Erik til og vasket og ryddet. Vi sa at det var vår jobb, men han sa vi hadde så mye å gjøre der at han mer enn gjerne ville hjelpe til for å avlaste oss. Han syntes bare det var koselig å være der. Som takk fikk han en skvett kaffe eller et noe å spise. Men best av alt var at vi kom i snakk og ble godt kjent etterhvert som åra gikk.

Senere møtte jeg ham ofte tilfeldig på gata, men etterhvert ble møtene mer planlagt. Han visste når jeg kom hjem fra jobb, og da var han på et bestemt sted for å møte meg. Jeg visste når han var på sin plass i parken, og gikk ofte dit for å møte ham. Vi har pratet i timesvis, om alt mulig! Han var intelligent og klok, og jeg fikk stort utbytte av disse samtalene.

Da han pratet om sin fortid, fortalte ham om et liv som vanlig arbeidende familiefar med grei inntekt og sunne interesser. Livet hans hadde vært godt. Men en dag døde kona brått. Han taklet ikke sorgen, og det kuliminerte til at alkoholen tok overhånd. Som et resultat av dette gikk alt dundas. Huset forsvant og sønnen forsvant – og han endte på gata. Alkoholismen nådde etterhvert bunnen så langt det er mulig å komme, og rødsprit ble hans faste følgevenn.

Han spiste litt mat i Urtegata (matstasjon for byens løse fugler) og hos venner. Han fikk noen nødvendige klær fra trygdekontoret en gang i blant. De sørget også for nye soveposer fra tid til annen. Han fikk noen småpenger utbetalt hver måned, men ikke mer enn at det dekket rødspriten. (Alkoholiker-uteliggere drikker ikke rødsprit fordi det er godt, men fordi de ikke har råd til noe annet. Alkoholen må i kroppen, selv om hele kroppen sier nei til rødsprit. Jeg leste en bok om en uteligger som måtte trene kroppen sin til å tåle rødsprit. Han drakk, kastet det opp og drakk det han hadde kastet opp. Dette gjentok han til rødspriten "satt".)

Erik hadde mange venner, både innenfor og utenfor rusmiljøet. Han var særdeles sosial, og kom i snakk med de som var åpne for å snakke med ham. Han øste ut varme og omtanke.

En julaften bestemte jeg meg for å gi ham en gave, og gikk til plassen hans i parken for å gi den. Han var ikke der akkurat da, men synet som møtte meg var rørende. Det lå et tjuetalls gaver rundt soveposen hans. Det var nydelige gratulasjonskort med fine ord og gavene var gjennomtenkte.

Det skjedde en del rørende ting i Eriks nærhet. En kald vinterdag hadde jeg bursdag, og dette hadde Erik fått med seg. Vi sto og snakket og hutret i kulda, og plutselig løp han inn i en forretning og kjøpte en blomsterbukett til meg. Jeg takket med hjertet, men lurte på om han ikke heller hadde trengt pengene til rødsprit. Han sa at det skulle bare mangle om en grei jente som meg ikke skulle få blomster på bursdagen sin.

Ved en annen anledning hadde jeg det ekstremt vanskelig økonomisk. Det var såpass ille at jeg sto i fare for å miste tak over hodet. Jeg snakket med Erik om dette. Da holdt han armene vennskaplig rundt meg og ga meg en stor klem mens han sa: "Erik passer på sine. Om du trenger et sted å være, vil du alltid være velkommen på plassen min i parken." Erik bodde der sammen med en annen uteligger, og disse gutta ble sett på med stor respekt av andre uteliggere og rusmisbrukere. Å bli tatt inn i varmen av disse gutta var en meget stor og varm gest. Det ble heldigvis ikke noe av å bo sammen med dem. Jeg flyttet inn i et lite kott til levelig leie, og kom meg ut av gjeldskrisen en del år senere.

Erik ga meg ofte en formanende finger i form av å fortelle meg at uansett hva som skjedde i livet, så måtte jeg aldri, aldri begynne å drikke for å lindre smerte eller glemme. Han unnet ingen den type nedoverbakke. Fordi han brydde seg om meg, kunne han ikke fått sagt dette nok. Jeg har aldri hatt problemer med alkohol, heldigvis, men jeg lover dere at Eriks formaninger ligger bak i minnebanken og murrer. Han sa også at jeg måtte hente styrke i meg selv og de rundt meg til å takle alt jævlig som skjedde, uansett hva. Det skulle gå bra med oss, sa han.

Som venner vanligvis gjør, ga også Erik og jeg hverandre klemmer. Okey, han kunne være skitten av og til, og spritlukta dunstet jo lang vei. Men når man så gjennom det, så jeg kun snille, greie Erik. Man tåler litt møkk og lukt om man bryr seg om noen, spesielt med tanke på levesituasjonen hans. Jeg la merke til at vi kunne få de verste blikk fra snobbete fruer eller menn i dress. Noen fnøys da de gikk forbi oss. Noen ganger var jeg redd de skulle spytte på oss! Vi trengte ikke klemme en gang. Bare det at vi snakket sammen var nok til å få en del til å reagere med avsky.

En sommerdag skulle det holdes en bursdagsfest for Erik på et lokalt, enkelt spisested. Det fantes mennesker som verdsatte Erik, som sponset dette, slik at han kunne feire 50-årsdagen sin. Han inviterte meg og uteligger-venner og andre venner. Dessverre ble det aldri noe av. Erik gledet seg så mye, at det gikk litt hardt på rødspriten i forkant, og dessverre havnet han på sykehus. Ikke lenge etter ble det påvist hjerteproblemer, og en stor operasjon måtte gjennomføres. Etter en god stund på sykehuset, stakk han fra sykehuset. Han dro derfra tidligere enn han burde, og sa til meg at han ikke orket være der. Det var jo bare syke folk der! He, he… Dessuten hadde han levd ute så lenge, at han ikke klarte å sove inne. Han måtte leve sitt liv for å ha det bra. Om han hadde det bra ville hjertet hans også ha det bra.

Men ikke alle hjerter er like lette å lege. Fysisk sett ble han leget på sykehuset, men psykisk sett hadde Erik en stor smerte i hjertet. Jeg snakket mye med Erik om sønnen hans. Han ønsket så inderlig å besøke ham, men turde ikke. Han trodde sønnen ville avvise ham fordi han levde som han gjorde. Han var flau over å leve på gata. Etter en lang stund fikk jeg oppmuntret ham til å reise. Vi satt en time i taushet på en café mens han ventet på toget. Det kom tårer ut av øynene hans. Jeg ga ham en klem og ønsket god tur. Dessverre fikk jeg aldri vite om han dro eller ikke, for etter dette så jeg ham ikke igjen.

En gang jeg møtte Erik lovet han å fortelle meg en morsom historie. Han hadde endelig fått ny sovepose av trygden (etter nok et tyveri) og krøp "til sengs". Denne natta var det nærmest kulderekord i byen. Dagen etter kom han ikke løs. Han hadde rett og slett frosset fast i bakken! En dame fra 7/11 hadde hørt ham rope og hjalp ham løs. Han syntes det hele var veldig komisk. Men han håpet på varmere netter…

Så skjedde det som var trist – vi mistet kontakten! Det var så enkelt som at jeg måtte flytte. Jeg hadde ingen mulighet økonomisk til å bo der jeg bodde lenger, og et lite kott ventet meg på andre siden av byen. Fordi avstanden ble større, ble det ikke så lett å møtes lenger. Jeg jobbet doble skift for å få økonomien min til å gå opp, og dette medførte også mindre fritid. Med tiden forsvant han bare for meg. Men jeg tenker på ham veldig ofte.

Jeg møtte en av =Oslo-selgerne for et års tid siden (=Oslo er et magasin som selges på gata i Oslo av rusmisbrukere slik at de kan ha en jobb og en ærlig inntekt). Vi snakket lenge. Det viste seg at han var en bekjent av Erik. På dette tidspunktet hadde jeg ikke sett Erik på nærmere 10 år. Han sa at Erik hadde fått plass på hospits og at han hadde det bra. Jeg ble så glad! Dette er det siste livstegnet jeg har fått. Slik jeg kjenner Erik, tviler jeg på at han orket å bo inne lenge. Det skulle ikke forundre meg om han er på gata igjen. Men at han var observert som beboer på hospits betydde i alle fall at hjerteproblemene hans, alkoholen eller gata ikke hadde tatt livet av ham ennå. Jeg håper det er status i skrivende stund også.

Jeg skulle ønske de menneskene som fnyser over folk som Erik hadde kjent ham slik jeg gjorde. Jeg tror mange mennesker har en idé om at enkelte velger å havne i uføret, være seg som uteligger, alkoholiker eller narkoman. De ser på dem som depressive, selvdestruktive mennesker uten mål og mening. Ofte har disse personene levd helt vanlige liv, men på ett eller annet tidspunkt har noe traumatisk skjedd, og dermed har problemer oppstått, som har ført til nye problemer, som har ført til enda flere problemer osv.

Det finnes historier om langtidspasienter på sykehus som har brukt f.eks. morfin såpass lenge at de er dopavhengige når de blir utskrevet fra sykehuset. Man skal ikke undervurdere en slik avhengighet. Er man først avhengig, uansett årsak, er veien kort til problemer. Dop koster, avhengigheten vil ha dop, og mange har ruset seg fra gård og grunn uten å komme ut av det.

Verden er ikke så sort/hvit som mange tror. Bak et hvert ansikt der ute, finnes en historie og en personlighet, og det er viktig å ikke dømme.

(Jeg har gitt min venn et fiktivt navn i dette innlegget, av hensyn til personvern.) 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende