Jeg har sommerferie, og har derfor tatt litt ferie fra bloggingen også. Lover å komme sterkere tilbake om noen uker.

God sommer!

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Overskriften i Dagbladets nettutgave i skrivende stund er "Det dårlige været gir sydenpanikk". Hm… Ja, det er møkkavær her i sør, men så vidt meg bekjent er det strålende sol og rundt 30 varmegrader nordover i landet. Selv om det er mye regn her i sør nå, så har vi hatt en rekordvarm og kjempefin juni måned. Jeg forstår derfor ikke denne "sydenpanikken". Dessuten – en riksdekkende avis burde skjønne at det som skjer i sør ikke er dekkende for hele landet.

Jeg kan forstå det er kjedelig for de som har ferie sør i Norge akkurat nå, men som alle Norge-ferierende vet, er risikoen for overskyet og regn ganske stor. Hadde det vært helt uutholdelig med dårlig vær i ferien, hadde nok de med mest panikk bestilt sydenferie allerede i vinter – for å være sikker på å komme seg til varme land i ferien sin. De som ikke har bestilt tur, regner jeg med har vært klar over risiko for dårlig vær i ferien, og det burde ikke være noe sjokk at det kan regne i juli. Ferie og vær i Norge er alltid gambling, og det burde de fleste ha fått med seg.

Et annet poeng er at ferie er så mye mer enn været. For min del betyr det å gjøre andre ting enn det jeg gjør til vanlig. Om sola skinner er det kjempeflott, men det er ikke avgjørende for om ferien min blir god eller ikke. For et par år siden vasset jeg rundt i gjørma og sov i en gedigen vannpytt på Arvika-festivalen. Jeg og noen venner var på denne våte og møkkete "campen" i en hel uke, men så vidt jeg husker var jeg i lykkerus over kul festival, alt det sosiale og alle de gode konsertene. Javisst, vi klaget litt over at det var så vått, men hadde det virkelig brydd oss, sånn innerst i sjela, da hadde vi reist hjem. Men det gjorde vi ikke. Været hadde rett og slett mindre betydning. Alle de andre opplevelsene var viktigere.

Jeg skulle ønske journalistene i norske aviser hadde litt bedre hukommelse, slik at de ikke glemmer bort ting som har skjedd av positiv art, for deretter å grave seg ned i skriftlig sutring om noe forbigående dritt.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Okey, jeg er ingen smal sylfide, men jeg er heller ingen dundre i 100-kilosklassen. Likevel, klær blir tydeligvis laget for småttiser og ikke for oss med nordisk flesk på kroppen.

Jeg liker alternative klær, og titter rett som det er på relevante nettsteder der de selger klær jeg liker å gå i. Når jeg finner noe jeg har lyst til å kjøpe, tar jeg en kjapp titt på størrelsestabellene og finner fort ut at de ikke har klær i stor nok størrelse. Og om de tilfeldigvis skulle ha det, kan du banne på at denne størrelsen er utsolgt. Alltid! Noen ganger tror jeg størrelsen passer likevel, men når det kommer hjem i posten, viser det seg at det er knøttesmå størrelser.

Nettet skuffer, så jeg forsøker spesialbutikkene i byen i stedet. De har så mye fint! Presser meg inn i plagg etter plagg, bare for å innse at de knapt når opp til knærne… Jeg liker lyden av et plagg som sier svusj og sitter pent på plass, lyden av knapper som kan kneppes igjen. Ikke lyden av ritsj fordi sømmene rakner i et forsøk på å få det på seg (eller av seg, i prøverommet, etter at man har havnet i noe som føles som en tvangstrøye og er nesten umulig å få av igjen…)

Vel, så forsøker man kjedebutikkene, i håp om at de har noe som passer både stilmessig og størrelsesmessig. Nope. XL var i "gamledager" en stoooor størrelse, til store, klumpete bestemorfigurer som likte romslige klær rundt fleskete mager og lår. I dag er XL ca. halvparten av den størrelsen jeg trenger. Jeg er ikke SÅ feit! XL burde vært en passende størrelse for en på 177 på strømpelesten og 80 kg.

Noen har sågar XXL og XXXL. Dream on. Dagens X’er har krympa. Det som er M i en butikk kan være i samme størrelse som XXL i en annen.

Finnes det ingen standard for hvor mange cm det skal være rundt byste, liv og lår for hver størrelse? Hvorfor har produsentene så forskjellige mål på sine størrelser? Hvorfor skal det være så jævlig vanskelig å finne noe som passer, uansett høyde og bredde på kroppen?

En annen greie er at jo høyere størrelse, jo kortere armer og ben på plagget. Har ikke produsentene skjønt at noen av oss ruver mer enn 160 over bakken?

Noen butikker har egne avdelinger for store mennesker. Idéen er grei nok, så lenge alternativer ikke finnes, men hvorfor i alle dager må disse klærne være så uproporsjonale? Det er sjelden jeg har funnet noe der som sitter pent på kroppen. Utrigningene går ofte helt ned til navelen min, kortermede topper har ermer som når ned til albuen og en vidde på linje med størrelse telt – for å nevne noe. Dessuten tror nok produsentene at alle storvokste elsker blomster-trykk på absolutt alt som er av klær! Hvor blir det av det spesielle? Hvorfor så mye "tanteklær"? Hvorfor ikke de samme klærne som i vanlige avdelingen, men i større størrelser? Jeg blir oppgitt.

Alt det her har irritert meg lenge. Dråpen var for et par år siden, da jeg skulle kjøpe et par nye jeans helt like de jeg hadde fra tidliere, et par jeans jeg var veldig fornøyd med. Tilfeldigvis hadde jeg på meg de gamle jeansene da jeg var ute og handlet. Jeg skulle ha 36" – samme som jeg hadde fra før. Den nye buksa kunne knapt heises til knærne! Jeg spurte ekspeditøren hva som var greia. Jeg la min egen bukse under den nye i butikken, og det var ingen tvil om at min gamle bukse var MYE videre enn den nye i samme størrelse. Han sa at produsenten hadde minket størrelsen fordi de ikke ville at fete folk skulle bruke klærne deres!

Jeg fatter ikke hvorfor produsentene tenker sånn. De må da tape masse penger på alle de folka de ikke får solgt til pga. størrelsen. En annen ting er at 36" ikke er noen unormal størrelse i nordiske land. Vi er mange som bruker såpass størrelse på buksene. Ikke er vi SÅ feite heller. Holdningen om at klærne ikke skal vises på folk som ikke ser ut som modeller i kroppen er også til å grine av. Hva slags signaler sender de ut til unge og voksne som kanskje allerede har et problem med komplekser eller annet mer alvorlig i forhold til kropp og utseende? Jeg blir så sint! (Og følelsen av å gå ut av en butikk og vite at ingenting der inne passet, enda så lyst man hadde på klærne, den følelsen er helt for jævlig og kan gjøre mye rart med selvbildet.)

Jeg kan forstå at noen produsenter lager klær mest for land langt utenfor Norden, land der menneskene generelt sett er nettere og lavere. Det kan forklare at klærne ikke finnes i så store størrelser som nordiske forhold krever. Jeg så en dokumentar om unge syersker på fabrikk, og de var helt fasinert over at det fantes mennesker store nok til å gå i buksene de laget. Det var størrelse M! For disse småjentene, knapt 140 høye, måtte kommende kjøpere av disse buksene virke som monstre. De var forøvrig svært nysgjerrige på hvordan disse menneskene så ut.

Men hva med nordiske produsenter, amerikanske produsenter – land der gjennomsnittsvekta ruver høyere enn størrelsen i butikkene tilsier – hvorfor lager ikke de større klær? Hvorfor tar ikke butikkene inn flere av hver i de større størrelsene? Vil de ikke tjene penger? Vil de ha sure, oppgitte kunder?

Forrige dagen var jeg i en kjent kjedebutikk og handlet. Alt jeg ville prøve fantes i store nok størrelser, noe jeg var meget overrasket over. Jeg var i lykkerus over å finne fine klær som passet! Jeg spurte dama bak disken. Hun sa de hadde fått inn nye varer den dagen, at det var derfor. De fikk ikke mange eksemplarer av de store størrelsene, og om et par dager ville alt stort være utsolgt. Det betydde flaks for meg, men uflaks for de med størrelse over L som kommer innom og skal handle resten av vårperioden. Er det virkelig sånn at man må komme i butikken akkurat den dagen nye varer kommer for å kunne få tak i plagg som passer? Det er for dumt! Hun anbefalte meg forøvrig å ringe dem i ny og ne og høre når nye varer kom inn, slik at jeg kunne "fråtse" i klær som passer. Tanken er god, forholdene tatt i betraktning, men burde det ikke være slik at det kunne være mulig å få tak i klær som passer hver dag, hele året, ikke bare akkurat de to dagene det tar å få dem utsolgt?

Det jeg seriøst lurer på, er hvordan vi vanlige forbrukere skal få butikker og produsenter til å åpne øya og lage klær til alle. ALLE! Er det virkelig så vanskelig?

Frihet til å gå med de klærne man vil, i hvilken stil man vil, kjøpe hvor man vil, når man vil! Et tilbud til alle! NÅ!

(Dette innlegget er tidligere publisert i min blogg på LiveJournal, 7. mars 2007. Jeg legger det ut her på VG-blogg i håp om å nå ut til flere lesere.) 

Vurdert til: av 9 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har vi det for godt til å være engasjerte? Jeg merker det er veldig vanskelig å få folk til å bidra med frivillig arbeid i organsisasjoner o.l. for tiden. I dårlige tider står folk i kø for å få sloss om sine rettigheter, og verv tas på strak arm i håp om å føre til forandring og forbedring.

Den gangen det virkelig røyna på her i lander, da folk var arbeidsledige i flokk og arbeiderrettigheter knapt fantes, den gangen engasjerte folk seg, sto samlet og fikk jobbet frem nye lover, regler og rettigheter som skulle beskytte dem alle. De kjempa med nebb og klør. Noen mista jobben og hjemmet sitt i kjølvannet av kampen. Jeg beundrer motet deres – de som satset alt for at datidens og fremtidens mennesker skulle få det bedre.

Hvor har dette engasjementet blitt av? Det er disse folkenes engasjement og mot som gjorde at vi har de fordelene vi har i dag i form av f.eks. lengde på ferien vår, pensjonsavtaler, velferdsrettigheter ved f.eks. fødsler og når noen dør, oppsigelsesvern, arbeidsmiljølov, skiftregler, sykelønn, arbeidsledighetstrygd, mamma- og pappapermisjon m.m.

I dag tar vi alle rettigheter som en selvfølge. Det er fort gjort å glemme at noen har sloss hardt i fortiden for at vi skal ha det så bra som vi har det i dag. Det er også fort gjort å glemme at slike rettigheter ikke består, dersom vi ikke kjemper for å ta vare på dem.

Hauger av folk går rundt i dag og tenker: "Det skjer ikke at de tar fra oss goder og rettigheter" eller "Om ikke jeg gjør noe, så er det alltids noen andre som gjør det for meg". En naiv tankegang lik det kan fort bli dyrt for folk flest.

Jeg har selv jobbet med fagforeningsarbeid i mange år. Jeg ser og opplever at det må kjempes. Jeg har kjempet og kjemper fremdeles. Alle som driver med dette arbeidet gjør sin del, og alt vi gjør virker på en eller annen måte. Fagforeningsarbeid er mer enn lønnsforhandlinger og "mye vil ha mer". Fagforeningsarbeid handler om å beskytte sine medmennesker. Usaklig oppsagt? Foreningene går inn og ordner opp. Spørsmål? Foreninger og klubber kan svare. Vrien sjef som gjør hverdagen vanskelig? Klubben går inn som megler og ordner opp. Nektes du ferie når du har lov til å ta det? Klubben går inn og ordner opp. Sammen står vi sterke.

Nå er det så som så med rekrutteringen. Folk gir F… Hvem tar arven etter oss som jobber med bevare og forbedre alles rettigheter? Når vi gir oss, hvem tar over ansvaret? Dersom ingen gjør det, er det ikke lenger noen selvfølge at vi beholder rettighetene våre.

Må det nye nedgangstider til for at folk skal våkne?

(Dette innlegget er tidligere publisert i min blogg på LiveJournal, 24. april 2007. Jeg velger å poste det på nytt her i VG-bloggen min, i håp om å nå ut til flere lesere.)

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Omtrent daglig florerer det med historier i media om asylsøkere som nektes å bli i Norge, og hvor det jobbes aktivt, fra flere hold, med å få dem sendt hjem til fødelandet sitt. Dette til tross for at mange asylsøkere mener en returbillett vil føre til grov vold, tortur eller drap i det de kommer dit.

Mediene skriver mye om asylsøkerne, men alt de skriver om dreier seg om det som skjer før asylsøkerne får beskjed om de får bli eller om de må dra.

Personlig er jeg mer opptatt av å få vite hva som skjedde med dem som ble sendt hjem mot sin vilje. Hvorfor skriver ingen (eller få) om dem?

Mange onde tunger vil ha det til at asylsøkere lyver om det meste i et forsøk på å få bli i Norge. Om vi hadde opplevet det samme som mange asylsøkere har opplevet før de flyktet fra landet sitt, er jeg sikker på at vi hadde gjort det vi måtte vi også. Det er bare så vanskelig for oss å forestille oss det, fordi vi har det godt her i Norge. Vi vet ikke hva det vil si å bli kastet i fengsel og bli torturert fordi vi mener noe vi ikke har lov til å mene. Om enkelte asylsøkere lyver, så kan jeg faktisk forstå det. Hvis du har valget mellom å lyve eller å bli drept, da er plutselig valget ganske klart. Men jeg tror ikke det er så mange som lyver. Det er bare vi nordmenn som ikke klarer sette oss inn i situasjonen, også tror vi automatisk det verste om alt, asylsøkere intet unntak. Det er sånne ting som gjør det flaut å være nordmann.

Jeg vil påpeke at dette innlegget ikke er ment å starte noen debatt om asylsøkere.

Det jeg ønsker og etterlyser, er at noen journalister tar pennen fatt og gir oss et bilde av hva som skjedde ETTER at asylsøkere ble sendt tilbake til fødelandet sitt.

Hvor stor prosent av de hjemsendte ble utsatt for vold, tortur eller drap? Er tallene høye, er det derfor ingen vil skrive om det? Kan det være at mange aylsøkere ikke løy, og at det må dysses ned at vi sender folk ut av landet vårt og "hjem" til døden? Eller er det slik at vi ikke bryr oss? Så fort asylsøkere er ute av landet – er de glemt på et sekund? Historiene om hva som skjedde etterpå – selger det ikke aviser nok?

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende