Jeg er en av de som kjører kollektivt. Hver dag. Har gjort det hele livet, med unntak av et bittelite år jeg hadde bil (som måtte selges da jeg flyttet hjemmefra, for å ha råd til å bo for meg selv). Årene har gått, og det ble aldri økonomisk forsvarlig å kjøpe en bil. Jeg har savnet bil. Hver eneste dag.

Det sies at man skal være miljøvennlig og kjøre kollektivt. Tanken er god den, men hvor enkelt er det egentlig å være kollektiv passasjer? Noen av oss kjører kollektivt av miljøhensyn, noen fordi det er praktisk i forhold til hvor de bor og hvor de skal, andre har ikke noe valg, enten fordi de bor/jobber/studerer dumt til, eller fordi de ikke har råd til å eie en bil (ja, det er faktisk mange av oss der ute, selv i disse såkalte økonomiske oppgangstider!). Innstillingen til kollektivtransporten varierer vel noe ut fra ståsted. Jeg har funnet ut at de som venter mest tålmodig på kollektivtransport, det er de som må bruke kollektivtransport mest.

Ble ganske provosert en ettermiddag jeg skulle ta t-banen hjem fra jobb. Jeg hadde stått der en stund og ventet, og mens jeg står der med iPoden i øra og surrer i egne tanker, kommer det noen jenter i tjueåra og stiller seg like ved siden av meg. Den ene jenta begynner å utøve mange fakter, og ser ut til å ha et aldri så lite irritasjonsutbrudd. Fordi jeg er nysgjerrig av natur og kjedet meg grenseløst, dempet jeg lyden på iPoden, og det var da jeg hørte hva det dreide seg om. Hun ropte ut: "Dritt-kollektiv! Alltid må man vente! Glad jeg ikke trenger kjøre kollektivt mer enn et par ganger i året. Bare surr og og kjipern hele greia!" Bla, bla, bla. Syte, syte. Ja, heldiggrisen henne. Hun trenger ikke stå der hver dag, i all slags vær. For ikke å snakke om når det blåser stiv kuling vannrett og banen blir innstilt eller forsinket i evigheter. Tenkt å bli så sinna da, bare for å komme til holdeplassen to minutter før banen skulle komme. Den var forøvrig i rute, så det ble ikke lenge jeg fikk hørt sytingen hennes, og hun trengte ikke vente lenge. To minutter burde være levelig, synes jeg. Hun klaget enormt på en t-bane som var i rute og hvor ventetiden var minimal. Selv hadde jeg stått der en stund fordi jeg akkurat ikke rakk forrige banen (ikke alltid man kan gå fra jobb i rett sekund), men jeg sto da ikke og hoppet av sinne av den grunn. Nevnte jeg at det var sol og deilig ute den dagen? Det var ideelle forhold og ingen grunn til å klage, uansett hvor mange eller få dager man tar kollektivt i året.

Andre som elsker å klage er de som har råd til bil, er slave av bil, og har kjørt kollektivt to ganger siste tjue åra. Når de f.eks. skal ut med kollegaer etter jobb en ettermiddag, og alle skal ta felles t-bane ned til byen, vel da er det mye underholdning på gang. For det første er kollektivtransport alltid et diskusjonstema. Like spennende som når en ikke-røyker diskuterer med en røyker hvor fint det er å slutte… Dessuten blir det kjempelangt opphold på billettautomaten, en teknisk dippedutt ingen av dem skjønner noe av, enda så enkel den er. Blant oss som kjører kollektivt hver dag, er dette aldri tema. Vi er så inne i gamet at vi med månedskortet i lomma kan kjenne på oss at banen er forsinket før det blir annonsert over speaker-anlegget! Noen ganger enser vi det faktisk før vi kommer til holdeplassen. Det skjer som regel når man har det mest travelt, og er nødt til å rekke noe spesielt til et visst klokkeslett – eller om været er skikkelig stinky. Sånt skjer, men det passer sjelden bra.

Vi som ufrivillig kjører kollektivt daglig syter ikke så mye. Vi er litt låst. Vi har ikke noe valg. Det er ikke noe poeng å bruke ressurser på å syte og klage. Bussen, trikken og banen kommer når den kommer. Noen ganger i rute, andre ganger ikke, noen ganger sykt forsinket. De innstilte avgangene er verst. Da står man virkelig i klisteret, i alle fall om man er på et sted hvor det ikke finnes annet transportmiddel. Vi går inn i apatiens verden. Vi står der og lar tankene flyte, lar bena riste av kjedsomhet, rastløshet eller bare fordi musikken man har i øra er fin. Noen har noen å prate med, andre står alene. Noen stresser frem og tilbake på holdeplassen i et tempo som vitner om at de skulle løpt løp i stedet for å vente på kollektivt transportmiddel. Felles for alle er at de gjør absolutt ingenting fornuftig. Javisst, noen leser en bok eller avis, og noen taster på en laptop. Men saken er at ingen gjør dette fordi de vil. Det er bare tidtrøyte, et forsøk på å få klokka til å gå fortere. Bøker er morsomst når man bestemmer selv når man vil lese, og når man vil legge boken fra seg. (Jeg har innimellom opplevd å måtte gå av bussen bare ti linjer før slutten av boka! Ikke kult!) Vi er i kollektivtransportens makt.

Vi som står og venter er i en paralell verden, et annet liv. Det er den låste og "glemte" verden der du står bom fast og ikke har noe som helst å foreta deg, og du må pent stå der til vognen du venter på kommer. Om man fryser og tærne blir blå? Tja, ikke noe å gjøre med det. Blaut, sier du? Synd for deg at du ikke hadde med paraply! Du står inne på en perrong på andre timen og er røyksjuk. Synd for deg – men røyking er nå ikke sunt uansett. Ha, ha – du får klare deg til toget kommer! Yeah right. Vi står der passe apatiske og bryr oss om fint lite rundt oss. En sjelden gang kaster man et blikk eller et øre mot noen andre som venter. Da kan man snappe opp f.eks. frustrasjonsutbrudd fra de som kjører kollektivt to ganger i året. Sånt blir det blogg-innlegg av, så en helt apatisk verden er det kanskje ikke…

Nå er det ikke bare forsinkelser som lager mye ventetid for oss som kjører kollektivt. Noen ganger er det ikke mulig å komme fra A til B uten å måtte bytte mellom flere linjer. Uansett hvordan man legger opp ruta, er det umulig å få til en reise uten en drøy bit venting i mellom. Total reisetid blir ofte overraskende lang. Et lite eksempel på en kort tur som blir tidkrevende: Jeg skulle fra et industriområde i Groruddalen til Carl Berner, og deretter til Storo. Bane1 tar 10 minutter, bane 2 tar bare et par-tre minutter. Først litt ventetid på bane 1 (selvfølgelig noen minutter forsinket). 15 minutter ventetid mellom bane 1 og 2. Dermed går det en halvtime. Hadde jeg kjørt bil hadde det kun tatt få minutter. Jeg forstår at folk velger bil.

Jeg har regnet ut at jeg har brukt ca. 9.000 timer på å vente på kollektive transportmidler fra tenåra og frem til nå (jeg er 37 år). Det tilsvarer ca. 1 time venting hver dag (jeg kjører kollektivt flere ganger om dagen, ofte med overgang, så for meg stemmer dette snittet ganske bra). Man kunne fått gjort fint mye annet på all den tiden. En hel ekstra time om dagen! Jeg kunne f.eks. sovet lenger om morgenen, vasket og fylt bensin på bilen (om man hadde hatt bil), rukket en time på treningssenteret, hatt mer tid med ungene (for de som har slike forpliktelser) eller kjæresten, fått til litt ekstra overtid og ekstra inntekt hver dag, en time med nesa i en bok (og legge den fra meg når JEG vil!), spist en kjapp middag på café, handlet inn gave til en som har bursdag snart, vasket leiligheten, laget en "ordentlig" middag som tar mer enn fem minutter å lage…. Mulighetene er mange.

Dette er sånt jeg står og tenker på når jeg tålmodig venter på neste avgang.
Kollektivtransport er min tidstyv.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg jobber som typograf og designer i grafisk bransje, og faguttrykkene er mange. Dog har det sneket seg inn en del nye ord de siste åra, og felles for mange av disse er at varemerker har blitt til ord i dagligtalen. Dette er ord du ikke vil finne i noen ordbok, men som likevel benyttes flittig, og som de aller fleste forstår betydningen av.

En kunde ringte meg etter å ha sendt meg et foto på e-post. Vedkommende ba meg photoshoppe bildet. Jeg forsto umiddelbart hva hun ønsket. Hun ville ha bildet lysnet, noe bøss på bildet skulle retursjeres vekk, rødstikk skulle fjernes og noen rynker i ansiktet til personen på bildet skulle gjøres mindre skarpe. M.a.o. en helt vanlig klargjøring av et bilde før trykk. Men uttrykket å photoshoppe noe brukes jevnt over om alt man kan gjøre med et bilde i Photoshop.

I USA er det blitt vanlig å bruke ordet xerox om å kopiere noe. "Xerox that, after you’ve finished writing it!"

Felles for historiene ovenfor er at varemerker har blitt vanlige ord i dagligtalen.

Det finnes mange forskjellige typer bilderedigeringsprogrammer og kopieringsmaskiner, og leverandørene er mange. Jeg forundrer meg over hvordan dette fenomenet har oppstått. Hva er det som gjør at nettopp Xerox forbindes med kopiering og ikke en annen leverandør eller annet varemerke? Er Xerox dominerende i markedet? Var de først ute? Er det fordi Xerox finnes over store deler av verden? Er xerox et ord som appellerer? Det hadde vært interessant å få vite mer om det.

I Adobes Trademark Guidelines står det følgende:

"The Photoshop trademark must never be used as a common verb or as a noun. The Photoshop trademark should always be capitalized and should never be used in possessive form, or as a slang term

Incorrect: A photoshopper sees his hobby as an art form.
Incorrect: My hobby is photoshopping.
Correct: Those who use Adobe Photoshop software to manipulate images as a hobby see their work as an art form."

Hvorfor er dette så viktig for leverandørene? Jeg tror alt har med markedsandeler og salg å gjøre. La meg forklare med ett eksempel:

Vi er mange som bruker uttrykket å google noe(n), så mange at det å søke på nett har blitt ensbetydende med Google. Dette er ikke bra for Google sine konkurrenter, da de som et resultat av dette kan miste markedsandeler og store inntekter.

I nyere tid har f.eks. Kvasir hatt massive reklamekampanjer i et forsøk på å skaffe flere brukere av sin søkemotor. Noen av oss bruker nok Kvasir, noen bruker Google, noen bruker andre søkemotorer – men vi sier likevel at vi googler.

Hvor mange av oss velger å bruke Google når vi skal google, kontra andre søkemotorer? Det hadde vært interessant å vite. Selv velger jeg ofte Google. Er det bruken av ordet "google" som gjør at jeg automatisk velger Google, eller er det andre grunner, f.eks. det faktum at jeg stort sett finner det jeg leter etter når jeg søker der? Jeg er ikke sikker selv.

Å bruke varemerker som ord kan by på problemer, annet enn det rent økonomiske. I noen ombrekkingsprogrammer kan man nå redigere bilder direkte i programmet, uten å gå veien om bilderedigeringsprogram. Hva skjer hvis noen sier at de skal photoshoppe et bilde i f.eks. InDesign? Da er det ikke lenger Photoshop som er verktøyet, men ombrekkingsprogrammet.

Hele poenget med et varemerke er at de er kjent for å være det de er. Når varemerker etterhver kan knyttes opp mot andre varemerker, totalt uten forbindelse, blir ikke varemerkene utvannet da?

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det forundrer meg hvor sløve en del mennesker er. Ja, for jeg velger å tro det er sløvhet og ikke hensynsløshet. I noen tilfeller er det nok sistnevnte som regjerer, men dette innlegget er rettet mest til dem som bare er sløve. Å skrive til de hensynsløse hadde krevet mer skyts og et sinna, irettesettende innlegg, og det er jeg ikke i humør til i dag. Jeg har mer lyst til å vekke de sløve. Det er en god start i alle fall.

Dere lurer sikkert på hva jeg sikter til. Det dreier seg om å gi det lille ekstra i hverdagen. Vi mennesker trasker rundt som en zombie-gjeng dag etter dag. Javisst er noen av oss særdeles effektive på jobb, eller flinke til å hente unger til rett tid i barnehagen til tross for at møtet varte noen minutter lenger enn planlagt, og det er suverent at man får lagt inn den joggeturen hver kveld selv om andre maser om ting man skal være med på – alltid med klokka hengende over oss som en tyrannisk pekefinger. Vi skal være så effektive og rekke så mye, og vi føler oss flinke og energiske når vi får til det vi har satt oss fore. Men vi er likevel sløve zombier. Det gjelder det lille ekstra i hverdagen.

Hvor mye koster det av energi å gi et smil til en kjent (eller ukjent) som går forbi? Hvor mye må du ofre for å ta den lille praten med en som trenger det? Får du nervesammenbrudd av å svare hyggelig til en telefonselger som ringer deg midt i middagen? Klarer du heve deg over han som knuffer til deg på t-banen og tenke at det var da virkelig ikke så nøye? Klarer du si nei til å bomme bort en tier til en uteligger uten å skjelle ham ut eller gi ham drepende blikk? Livet ditt går da virkelig videre uten store problemer selv om kassepersonalet på butikken har en dårlig dag og er litt treg med å slå inn varene?

De fleste går i en dis, i sin helt egne verden, og enser ikke noe rundt seg. Disse menneskene er svært lite flinke til å gi det lille ekstra. Spør du dem om veien til et sted, snøfter de og ser på deg som om du var en møkkete fyllik de helst skulle vært tre kilometer unna, bare for å unngå lukten av deg. Det hjelper ikke om du er pen og velstelt og spør høflig.

En eldre dame ringte meg for noen dager siden. Vi kjenner ikke hverandre, men hadde en liten prat likevel. Jeg forsto fort at hun hadde ringt feil. Jeg kunne krasst sagt “feil nummer” og slengt på røret. Jeg var tross alt på jobb, det kokte rundt meg og stresset var til å ta og føle på. I stedet spurte jeg henne hvilket nummer hun hadde ringt, i et forsøk på å finne ut om hun hadde fått feil nummer, eller om hun hadde tastet inn feil nummer. Det viste seg å være det første. For denne damen var det fortvilet, for hun trengte virkelig å snakke med den hun hadde fått telefonnummeret til. Med feil nummer i hånd, var det ikke så enkelt for henne å få tak i rett person. Jeg spurte henne om navnet til den hun skulle ringe på, og deretter tilbød jeg meg å søke etter nummeret i telefonkatalogen på nett. Hun ble så glad! Plutselig kjente jeg mitt eget stress forsvinne litt fra kroppen. Det var deilig å gjøre noe annet noen få minutter, hjelpe en dame (som garantert ikke hadde internett hjemme), og kjenne i hele kroppen hvor glad hun ble over å få slik uventet hjelp. Vi hjalp hverandre på en måte, damen og jeg. Jeg trodde jeg var snill som hjalp henne, men faktum var at jeg helt uventet fikk like mye tilbake.

Et annet tegn på sløvhet er de som slamrer dører i fjeset på folk. Morsomst er det med sving-dørene på noen av t-banestasjonene. Noen åpner døra, går igjennom, og den som uheldigvis går rett bak får hele dørspetakkelet på full retur, dobbel fart – og midt i fleisen. Au! Også kjenner man raseriet buldre i årene, for det kan da ikke være så vanskelig å holde døren de to nanosekundene det tar å unngå å smashe trynet på folk. De få gangene noen tar seg bryet å holde døren til jeg selv kan få tak i den – de bøyer jeg meg i støvet for. Det skjer sånn ca. hvert jubelår. Faktisk blir jeg så perpleks når dette skjer at jeg knapt får ut av meg et “Takk!” pga. sjokk over denne uventede handlingen. Da synes de sikkert jeg er sløv de gangene jeg sjokksvelger ett takk. Får bare håpe det ikke tar motet fra dem slik at de slutter å holde dørene for folk. De er en utdøende rase, og det hadde vært fint om noen av dem overlevde. De gir mer glede i hverdagen enn noen skulle tro. Så enkelt er det. Så lite skal til.

Undervurder heller ikke verdien av ordet “Takk!”. Prøv det – og jeg lover du får mye igjen. Utakk er ikke verdens lønn, selv om mange måtte tro det. De som sier det, er de som aldri sier takk til noe eller noen selv.

Hele poenget mitt er at man bør bli mer bevisst på å gi det lille ekstra. Kom deg ut av din lille sløve boble! Du mister ikke t-banen du skal ta selv om du holder en dør i et brøkdels sekund. Du klarer deadline selv om du slår opp et telefonnummer for en gammel dame på nett. Et smil kan du gjøre mens du går – null forsinkelse! Et vennlig ord til telefonselgeren gjør at han får en bedre dag, og det koster deg bare et hyggelig toneleie og noen få ord. Det holder med “Nei takk, jeg er ikke interessert.” – det dreier seg kun om å endre tonefall og gi det en mer positiv og høflig klang. Det tar like lang tid å si man ikke er interessert på en kjip og sur måte, som å gjøre det på en hyggelig og høflig måte. Smil til uteliggeren eller den narkomane selv om du ikke vil avse en tier. Si pent nei, uten å være grinete eller kjefte personen huden full. Mennesker som sliter i livet gleder seg mer over koselige ord enn de som ikke sliter, nettopp fordi de er vant til stygge blikk og stygge ord. Det blir som med svingdøra – de blir overrasket over at noen kan være hyggelige med dem! Gi deg selv gleden av å glede noen som ikke forventer det!

Om alle hadde vært mer bevisste på disse tingene, kunne hverdagen blitt mye mer givende og hyggelig, være seg blant kjente eller ukjente. Med mer behagelige og våkne mennesker rundt seg, samt et snev mer av det lille ekstra, blir det også lettere å takle sin egen hverdag på godt og vondt. Hyggelige mennesker gir styrke til de rundt seg.

Husk – det man gir får man tusen ganger tilbake!

Takk for at du leste dette – og ha en fin dag!

Vurdert til: av 47 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi er mange som deltar aktivt i forskjellige nettsamfunn og forum, og mange av oss har også fotoalbum på nett som vi deler med andre. Det er blitt vanlig å legge ut mange bilder, både her og der, og i den forbindelse har jeg begynt å tenke litt på beskyttelse av egne bilder.

Jeg har alltid vært forsiktig med hva jeg legger ut. Om jeg legger bilder i fotoalbum, sørger jeg for å sperre tilgangen til de høyoppløste originalbildene. Jeg legger heller ikke ut bilder som noen kan bli flaue eller fornærmet over. Jeg har også passordbeskyttelse på mine album. Kun venner får passord, slik at de kan se på bildene jeg ønsker å vise dem.

På grunn av disse “sikkerhetstiltakene” har jeg forestilt meg at bildene mine har vært relativt trygge. Slik er det imidlertid ikke. For en stund siden oppdaget jeg at noen av mine bilder dukket opp i helt andre sammenhenger. De som har hatt tilgang til mine visninger av bilder, har kopiert ut den lavoppløste visningsfilen i fotoalbumet, og har brukt bildet selv, som siden noen andre har snappet opp og brukt annet sted.

Det som plager meg er følgende:

- Det er mine bilder! Jeg vil ha æren for mine bilder.

- Mine bilder er kun ment for de jeg vil de skal være ment for, og da kun som visning og ikke til fri benyttelse av andre.

- Mine bilder kan risikere å bli benyttet på måter jeg ikke liker, og helt tatt ut av sin sammenheng.

De stjålne bildene er selvsagt små og av lav oppløsning, og kan derfor ikke slås stort opp, brukes til print eller trykk av god kvalitet – men på nett kan de likevel brukes fritt. Som kjent er nettet stort, og bruksområdene kan være store og smertefulle om bildene faller i gale hender.

Hvordan skal man da kunne beskytte sine bilder uten risiko for at noen stjeler dem?

Jeg ser noen velger å legge inn en copyright-tekst på sine bilder. Tanken er god, men jeg er i mot å montere dette på bildene man ønsker å vise til noen.

1. Bildet kommer ikke ordentlig til sin rett med skjemmende tekst montert inn i motivet.

2. Det er kjedelig å montere inn copyright-tekst på bilder.

3. Alle bilder må lagres dobbelt opp på harddisken; ett med copyright-tekst og ett originalbilde, noe som fyller opp harddisken raskere enn jeg ønsker.

4. Copyright-teksten kan enkelt redigeres bort dersom tyven ønsker det og har den minste kunnskap om bildebehandlingsprogrammer.

5. Hjelper det egentlig noe å ha denne teksten på bildet i det hele tatt?

6. Copyright brukes mest av profesjonelle som har kommersielle interesser i forbindelse med sine bilder. Jeg som privatperson skal ikke tjene penger på mine bilder, og dermed er copyright kun et begrep, mer enn å ha en faktisk nytteverdi.

Det eneste som kan forsvare bruken av copyright-tekst på bildene er at alle ser hvem som er rettmessig eier til bildet – inntil noen velger å overse det eller retusjere det bort.

Så langt jeg kan se er eneste løsningen å ikke strø om seg med bilder på nett. Synd det må være sånn, for det er hyggelig å dele bilder med venner. Personlig liker jeg å se andre venners bilder, og jeg vet de liker å se mine. Det blir som i gamledager, da man dro frem fotoalbumet med feriebildene og underholdt vennene med det til de gikk lei. Å dele bilder på nett er samme greia, bare at nå er det litt flere enn vennene i sofagruppen som kan få tilgang til bildene. De fleste fotograferer i dag digitalt, og jeg tror ikke det er så mange som bestiller papirkopier og lager album av sine digitalfoto. Album på nett er mer vanlig for digitalfansen.

Eller kanskje man heller bør avskaffe venner som stjeler bilder uten å spørre om lov til å bruke dem?

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette innlegget er spesielt til dere som har sommerjobb ved siden av studiene. Hvert år oppdages graverende tilfeller der arbeidsgivere bryter lover og regler. Dette går ofte utover unge studenter som ikke er klar over sine rettigheter i arbeidslivet. På den måten kan arbeidsgivere kjøre på med å lønne under minstesatser og tyne sine ekstrahjelper på det groveste, uten at noen sier i fra, eller ordner opp i forholdene.

For å rydde opp i dette, har LO hvert år en sommerpatrulje som farter landet rundt for å sjekke arbeidsforhold og kontrakter på arbeidsplasserne rundt om. Oppdager de noe galt, tar de tak i situasjonen og ordner opp.

Har du mistanke om at det foregår noe ulovlig på din arbeidsplass, enten med deg selv eller andre kolleger, f.eks. ugyldige arbeidskontrakter (eller mangel av kontrakt), lønn under minstesats, ulovlig overtid el. lign. – kontakt LOs sommerpatrulje på telefon 8 100 1999 eller mail sommerpatruljen@lo.no

Her er en oversikt over dine viktigste rettigheter:

Dine rettigheter

- – -

Lovene våre finner du her:

Lovdata

Tre viktige lover for de i arbeid:

Arbeidsmiljøloven

Lov om ferie

Lov om folketrygd

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende